Fare, fare spåmann

De fleste spåmenn går det ille. Går det bedre med forfatterne av den nye Econ-analysen?

Her kommer en bok, futuristisk av stil, blank og skinnende i omslaget. Delikat produsert, spekket av kurver og kaker i sinnrike fargekombinasjoner. «Scenarier ved et nytt årtusen». Uimotståelig!

Hvem vil ikke lese om trender for 2000-tallet? Forfattet av en spenstig gruppe unge økonomer og sosiologer?

Man åpner. En duft av formaldehyd eller hva det nå er, stiger opp fra sidene. Bladene har det litt fete, glansmatte over seg, som får dem til å legge seg dovent over hverandre til venstre. Ja, en moderne bok. Og den tar deg med til neste årtusen, det er bare å spenne sikkerhetsselen og sette seg til rette.

Men hvor er brillene? De forbaskede brillene. Idet jeg skal bla meg fram gjennom scenarier over medisinske framskritt og innovasjoner og futurismer i den vidunderlige nye verden, blir jeg sittende og fomle etter de idiotiske sjåglasa. Kunne man ikke ha funnet på noe bedre i de forløpne 200- 300 år? Hva vil det nye tusenåret gjøre med det ?

«Utvikling er endring,» står det. «Endring er smertefullt.» Ja visst. «Årsaken til at Norge er et radikalt annerledes samfunn nå enn i 1950 er at vi har maktet å gjennomføre grunnleggende endringer.» Vi har vist endringskompetanse. Og det vil Econ-analytikerne at vi skal fortsette med.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Endringskompetanse? Et mas har det vært, å få denne steinrøysa fram fra 1950 til 2000. Regjeringskriser med støy og gny har det kostet, konkurser og tabber, ulykker og selvmord. Og slik vil det fortsette. Et samfunn er ingen søndagsskole, det er et sted der vi bekjemper hverandre så godt vi kan og hvor mange uvegerlig taper. Men la gå. Econ vil gjerne sette nye ord på tingene. Vi har overlevd. La oss kalle det kompetanse.

VI FÅR FIRE LÆRESTYKKER: Sverige, Japan, Finland, Irland. Fire nasjonale nedturer som for to lands vedkommende er blitt snudd til oppturer i løpet av tjue år. Og hva lærer vi? At å lykkes i den globaliserte kunnskaps- og informasjonsøkonomien, «krever nasjonalstater som forstår omgivelsene og handler for å nå sine mål».

Nasjonalstaten er altså ikke passé i disse unge menneskenes verdensbilde. Tvert imot, de tror både på staten og nasjonen. De tror på velferdsstaten også. Det ordet som oftest forekommer, er ordet «vi». Det store Norges-vi - «vi» som må omstille «oss» for å kunne skape verdier tilstrekkelig til å holde velferden «vår» i hevd og helst litt til. Gir vi Norge et godt image, er halve jobben gjort.

Politikken, sier de derfor, er ikke død. Politikken vil tvert imot spille en nøkkelrolle i endringsprosessene vi har foran oss. Vi får ikke bruk for mindre, men for mer politikk, en mer helhetlig politikk med flere samlende grep. Årsaken er at det neste årtusen blir så komplisert at vi kommer til å få mer behov for det maskineriet som bedre enn andre kan «se sammenhengen og avveie hensyn i komplekse situasjoner» - altså politikken, res publica .

SLIKT ER OPPMUNTRENDE for dem som ønsker å kjenne seg igjen i framtida. Som trives med støy og gny og regjeringskriser, med vante fjes på skjermen og et stadig, velsignet bråk mellom Jan og Jens og Jagland. Betryggende å høre at the show goes on.

Men er analysen rett? Når forfatterne kjenner seg så sikre på politikkens berettigelse, er det fordi de mener at det er politikerne som har snudd Finland og Irland og ennå ikke har greid å snu Sverige og Japan? Hvis det er riktig (la oss forutsette det), må det ikke fortsatt være slik. Den globaliserte informasjonsøkonomien vi har rundt oss i dag, var jo ikke operativ rundt 1980, den gangen vanskene tårnet seg opp for disse landene - og noen av dem «greide» å snu.

Her står vi ved spådomskunstens begrensning. Slutter man fra de foregående 20 år mot de kommende 20, står man i fare for å overse at det ett eller annet sted på denne aksen skjer et brudd, en bevegende endring. Personlig tror jeg at kapitalmarkedets globalisering gjennom datateknologien representerer en endring som gjør forfatternes «lærestykker» mindre gyldige. Og jeg ser ikke helt hvordan politikken kan få mer å si i en slik globalisert verden. Tvert imot, jeg tror at partienes forvitring gir symptomet på den tilstand som kommer. At partiene visner som organisasjoner, utelukker på den annen side ikke at the show goes on - som del av underholdningslivet.

Econ ser naturligvis dette. Forfatterne sier selv at for næringslivet blir politikken, nasjonalstaten, res publica , stadig mindre viktig. De kaller det «et paradoks» at politikken er så viktig når den samtidig blir mindre viktig for næringslivet. Men trekker de konklusjonen av dette paradoks?

Å spå, det er å velge. Det er å velge noen få, viktige premisser, holde fast ved dem, og føre analysen til ende uten å skli fra det ene premissen til det andre. Ikke at spådommen derfor blir riktig, bare metodisk gjennomført. At det i prinsippet er umulig å få rett, er alt påvist i samfunnsteorien. Likevel vil vi så gjerne forsøke. Vi kan nemlig ikke la være å spå. Det er en del av livet. Det hører til menneskets lodd.

ECON-TEAMET KASTER FRAM en mengde interessante og vesentlige endringer fra de siste 20 år - i verdibildet, i teknologien, innen organisasjon og økonomi. Alle vil kunne lære mye om tilstanden i dag av å lese denne oppdaterte framstilling.

Men framtida? Veien fra «før» til «når» går over en knivsegg. Det skal ikke store endringer til før våre spåmenn ramler utfor. De burde kanskje lagt inn noen kriser, litt kaosteori på veien, for å antyde hvordan?

Som de nå går, grupperer forfatterne sine premisser i tre knipper. De kaller dem scenarier - «veier Norge kan ta de neste tyve årene».

De tre veiene bestemmes metodisk av hvem som forutsettes i rollen som hovedaktører.

Den første veien pekes ut av strateger, altså av kompetente politikere som samler seg i «skippertak» à la Finland. Den annen formes av individualister, i fremste rekke da av kvinnene, som (litt overraskende kanskje) sies å sette individuelle behov og verdier i høysetet - og velger pluralisme. Den tredje vei velges av rentenistene og de eldre, som vil ha ressursforvaltning med vekt på avkastning og aldersomsorg.

SOM ALLE KAN SE er metaforen om de tre ulike veier et blendverk. «Norge» følger ikke den ene eller den andre vei, men noe av alle tre, heretter som hittil. Dessuten «velger» vi ikke veier på denne måten, forestillingen om et nasjonalt «valg» er i denne sammenheng fiksjon.

Men en nyttig fiksjon! Framtida er jo ennå ikke realitet. Den står foran oss som en fortelling. Den vil, ja, den må fortelles, fordi vi forlanger å få høre hva den bærer i sitt skjød. For å ordne tankene og velge premissene, følger vi - med glede eller forargelse - Econ-forfatternes valg av hovedaktører. Politikerne, kvinnene, de gamle. Hver for seg. Rendyrket. Gjerne det.

Skjønt - i virkeligheten skal de jo leve sammen.