Fare for elitepolitikk

De nyvalgte lederne i Sosialistisk Ungdom og Unge Høyre, Audun Herning og Torbjørn Røe Isaksen, tar stilling til tre grunnleggende spørsmål i norsk politikk i årene framover.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

DEN SOSIALDEMOKRATISKE

velferdsstaten har fremelsket en alles kamp mot alle.

1 Er det plass til VERDIER og

IDEOLOGI i norsk politikk?

Presset på politikerne og oljefondet blir stadig sterkere. Ikke minst står Norges 800 000 offentlig ansatte selv ofte først i rekken av kravsstillere. Mektige fagforeninger mobiliserer selvfølgelig ikke bare til kamp for sine egne interesser, det ville blitt oppfattet som egoistisk og smålig. Kampen for velferdsstaten presenteres som en overordnet «kamp for velferden». Leger og sykepleiere har blitt opphøyd til forsvarere av pasientenes rettigheter, læreres lønnskamp blir til en kamp for en bedre skole for elevene, og sosionomer og barnevernspedagoger må ha bedre kår for å hjelpe «de svakeste». Der to eller flere kapitalister er samlet, konspirerer de alltid mot allmennheten, skrev Adam Smith. Med en lett omskrivning kan vi si at der to eller flere kapitalister er samlet for å konspirere mot allmennheten har de alltid med en politiker ...

Denne interessepolitikken - alles kamp mot alle - kombineres med en merkelig velstandssykdom i et av verdens rikeste land. Fordi staten er så rik og politikken er så mektig, oppfattes også alle problemer som politiske. Ingen utfordringer er for små til at de fortjener oppmerksomhet fra de folkevalgte, eller en plass på offentlige budsjetter.

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.