Fare for elitepolitikk

De nyvalgte lederne i Sosialistisk Ungdom og Unge Høyre, Audun Herning og Torbjørn Røe Isaksen, tar stilling til tre grunnleggende spørsmål i norsk politikk i årene framover.

DEN SOSIALDEMOKRATISKE

velferdsstaten har fremelsket en alles kamp mot alle.

1 Er det plass til VERDIER og

IDEOLOGI i norsk politikk?

Presset på politikerne og oljefondet blir stadig sterkere. Ikke minst står Norges 800 000 offentlig ansatte selv ofte først i rekken av kravsstillere. Mektige fagforeninger mobiliserer selvfølgelig ikke bare til kamp for sine egne interesser, det ville blitt oppfattet som egoistisk og smålig. Kampen for velferdsstaten presenteres som en overordnet «kamp for velferden». Leger og sykepleiere har blitt opphøyd til forsvarere av pasientenes rettigheter, læreres lønnskamp blir til en kamp for en bedre skole for elevene, og sosionomer og barnevernspedagoger må ha bedre kår for å hjelpe «de svakeste». Der to eller flere kapitalister er samlet, konspirerer de alltid mot allmennheten, skrev Adam Smith. Med en lett omskrivning kan vi si at der to eller flere kapitalister er samlet for å konspirere mot allmennheten har de alltid med en politiker ...

Denne interessepolitikken - alles kamp mot alle - kombineres med en merkelig velstandssykdom i et av verdens rikeste land. Fordi staten er så rik og politikken er så mektig, oppfattes også alle problemer som politiske. Ingen utfordringer er for små til at de fortjener oppmerksomhet fra de folkevalgte, eller en plass på offentlige budsjetter.

Norsk politikk har blitt materialistisk i ordets mest banale og enkleste betydning. Den handler om «dag-til-dag»-administrasjon av politikken, og om hvilke nye prosjekter som skal få nyte godt av politikernes nærmest uendelige vilje til å kaste penger etter det. Norge mangler grenser for politikk.

Er det plass til ideologi og verdier? Spørsmålet burde i stedet være hvorvidt vi har råd til en politikk som ikke er verdibasert, men bare drives av kortsiktige interesser.

2 Finnes det en framtid for partipolitikken?

Konsensus og enighet er en viktig del av ethvert politisk system, men det er også konflikt og uenighet. Ingen systemer er bærekraftige på sikt dersom velgerne føler de bare har valget mellom administrasjonsregimer. Folkestyret er ikke bærekraftig dersom innflytelsen mellom valg blir viktigere enn innflytelsen gjennom valg. Partipolitikken gir bare mening dersom partiene representerer reelle alternativer.

3 Beveger vi oss mot en

elitepolitikk?

Dersom maktforhold eksisterer i et samfunn, vil ikke velferdsstaten kunne avskaffe dem, bare skjule dem eller gi dem en annen form. I stedet for å kjempe for ressurser på det frie markedet, kjemper organisasjoner og bevegelser for en del av felleskassen. Fordi rettigheter, goder, privilegier og fortrinn er direkte knyttet til begrensede budsjetter, blir også velferdsstatens politikk en interessekamp der noen må vinne på bekostning av andre. Innsatsfaktorene er nettverksbygging, bekjentskaper, evnen til å manipulere pressebildet og profesjonelle lobbyister.

For mange fremstår politikken, og det offentlige, som fragmenter, overmektig og uoversiktlig. Enhver sosialklient kan sannsynligvis bekrefte bildet.

Få jobber i Norge er mer krevende enn å være avhengig av det offentlige med sine mange skranker, utallige saksbehandlere, kompliserte regler og vanskelige reguleringer. Avmektigheten mange føler stilt overfor et ansiktsløst system er ekte, og et økende problem. Vi ser konturene av en elitepolitikk i Norge, og en uhellig allianse mellom politikere, pressgrupper, fagforeninger og næringsliv. Samtidig som de virkelig trengende sjelden har ressurser nok til å bli hørt.