Fare for krig

Terrorangrepene i Mumbai i november 2008 ble opplevd som Indias 11. september og har igjen skapt en kjølig stemning mellom de to erkerivalene India og Pakistan. Et usikkert og komplekst konfliktbilde i en region med kjernevåpen, gjør at Sør-Asia i stadig økende grad bekymrer verdenssamfunnet. Det er viktig at en konvensjonell krig ikke starter. En konvensjonell krig kan i et worst case-scenario eskalere og bli kjernefysisk – enten med vilje, som følge av en misforståelse, eller på grunn av utro tjenere.

Et tilbakevendende spørsmål vi har stilt oss: Hvordan forholder India og Pakistan seg til hverandre? Hvor sterk er viljen til å hindre at en konflikt eskalerer til kjernefysisk krig? Hvordan er de to statenes indre stabilitet? Og nå som det har gått ti år siden de to statene erklærte seg som kjernevåpenstater: Hva er statenes vilje til kjernefysisk opprustning og bruk av kjernevåpen mot hverandre?

I utgangspunktet har India og Pakistan i mange år hatt et betydelig antall kjernevåpen og mulighet for å levere dem. Begge stater har hatt en gradvis og langsom opprustning gjennom å øke antallet våpen og å utvikle leveringsevnen. Både India og Pakistan jobber nå med å utvide sine kjernefysiske infrastrukturer, ifølge det amerikanske Institute for Science and International Security (ISIS). Disse antatte kjernefysiske utvidelsene mener vi burde vært viet større oppmerksomhet. Konsekvensen vil være en forsterket kjernefysisk opprustning i de to statene i framtida.

Artikkelen fortsetter under annonsen

India har tradisjonelt bygget sine kjernevåpen av plutonium med en dertil etablert infrastruktur. Staten har lenge også forsket på urananriking, og trolig lyktes India med å ferdigstille et anrikingsanlegg for noen år siden. Det som ISIS har konkludert med, er at India nå antakelig jobber for vesentlig forstørring av anrikningsanlegget.

Fordi India allerede produserer plutonium, vurderer vi at det høyanrikede uranet neppe skal brukes til å produsere ordinære uranvåpen. Fra indisk hold har det vært hevdet at hensikten med anrikingsanlegget er å produsere høyanriket uran som brensel til statens framtidige atomubåtflåte, som er under utvikling. Atomubåter er strategisk gunstig og vil representere en betydelig opprustning. De sikrer en kjernefysisk gjengjeldelsesevne i krig selv om arsenalet på land skulle ha blitt uskadeliggjort.

I tillegg kan høyanriket uran med fordel brukes i såkalte termonukleære våpen. Da India sist utførte prøvesprengninger i 1998, hevdet staten selv å ha detonert et mindre termonukleært våpen. Termonukleære våpen, også kalt hydrogenbomber, er den mest avanserte våpentypen med mulighet for kolossal sprengkraft. De kraftigste termonukleære våpnene i verden i dag har en sprengkraft på kanskje rundt 200 ganger Hiroshima/Nagasaki-bombene. Selv om India hadde problemer med å bli trodd i 1998, vurderer vi at det er godt mulig at India i dag har termonukleære våpen. En rekke andre kjernevåpenstater har for lenge siden klart å utvikle slike.

Da Pakistan prøvesprengte, kort tid etter India, må bombene ha vært laget av høyanriket uran siden staten bare hadde anlegg for urananrikning. I ettertid har Pakistan også ferdigstilt en infrastruktur for plutoniumsproduksjon med én plutoniumsproduserende reaktor, som sannsynligvis har blitt brukt til å produsere kjernevåpen i løpet av de siste ti åra.

Nå bygger Pakistan på sin andre plutoniumsproduserende reaktor, som trolig nærmer seg ferdigstilling. ISIS har konkludert med at Pakistan faktisk også bygger en tredje reaktor. Vi kan altså vente en økende kjernefysisk opprustning i Pakistan.

Den politiske viljen til kjernefysisk opprustning er tydeligvis til stede. Men fins det vilje til bruk?

Antallet kjernevåpen i India og Pakistan er anslått til å være om lag henholdsvis 70 og 60. Antallet er for lite til at den ene part i et førsteangrep kan ødelegge gjengjeldelsesevnen hos den andre. Det er åpenbart en høy terskel for førstebruk, på grunn av konsekvenser som gjengjeldelse og utstøtelse fra "det gode selskap" internasjonalt. Indias uttalte politikk er å ikke ta kjernevåpnene i bruk under en konvensjonell krig. Pakistan har derimot uttrykt vilje til førstebruk, men bare i selvforsvar. Siden Pakistan er konvensjonelt betydelig underlegen India, kan dette være forståelig. Vi er altså redde for at enkelte kretser, særlig i Pakistan, skal frykte for statens eksistens og ønske å bruke kjernevåpen.

India er og blir Pakistans viktigste og klarest definerte fiende. India ser på Pakistan som en vanskelig og ustabil nabo. Viljen – eller mangelen på vilje – til å løse opp i de bakenforliggende årsakene, er kjernen i de to statenes langvarige konflikt. Den fundamentale usikkerheten og skepsisen mellom de to erkerivalene, gjør at viljen til eskalering virker konstant. Og her ser vi også en regional konflikt utspille seg. Begge stater følger den andres oppførsel og manøvrering i Afghanistan med skepsis. Mistro preger i høy grad hvordan den ene ser den andre partens interesser i regionen. Vi ser også at den nye avtalen mellom India og USA, som blant annet gir India rett til kjernefysisk import, kan gi økt pakistansk utrygghet. Mye kommer an på om vi vil se tilsvarende avtaler som involverer Pakistan.

Ei uke før Mumbai-hendelsene, åpnet Pakistans president Asif Ali Zardari for å forlate politikken om førstebruk og for å etablere en regional avtale om å ikke bruke kjernevåpen. Mumbai-hendelsene førte til at det i ettertid har vært stille rundt dette. Selv om Zardari er leder for Pakistans kjernevåpenmyndighet, finnes det andre aktører. I de militære rekker finner vi den konservative grunntanken om at India alltid vil være Pakistans viktigste fiende og at opprustning er nødvendig. Mumbai-hendelsene har styrket India i troen på at naboen ikke er til å stole på.

Tunge lobbyer, som offiserskorps, politiske grupperinger, religiøse bevegelser og andre interessegrupper, ønsker å holde konflikten mellom de to statene konstant litt varm. Vi ser en tilspisset retorikk og at de militære styrkene flytter på seg. Dommedagsprofetene snakker igjen om en mulig kjernefysisk krig. I tidligere tilspissede situasjoner har vi sett hvordan både befolkning og opposisjon forlanger handling. Den politiske ledelsen kan bli hardt presset, også til førstebruk. Slik fortsetter usikkerhetsspiralen.

Opprustningen i regionen er et resultat av en fundamental usikkerhet og mistro mellom de to statene. Den tilsynelatende evige kjernefysiske opprustningen, resulterer igjen i ytterligere usikkerhet. Men kan de to erkerivalene India og Pakistan se at det er i egen interesse at en stabil region får lov til å utvikle seg? Tør de se at det nettopp er hva Zardari er inne på – regionale kjernevåpenavtaler – som kan være løsningen?