Fare for populisme

Norske interesser og verdier i en globalisert verden er temaet for et dialogprosjekt som Utenriksdepartementet har satt i gang denne høsten. Prosjektet, som bærer navnet Refleks, har som mål å ende opp i en Stortingsmelding. Navnet Refleks er allerede blitt forklart av Utenriksminister Jonas Gahr Støre med at «vi må teste våre utenrikspolitiske reflekser.» Nye reflekser kan gi nye svar.

Debatten mellom Stortingets utenrikskomité og utviklingsminister Erik Solheim i de siste ukene viser at reflekspolitikk ikke nødvendigvis er god politikk. Kritikken fra en enstemmig utenrikskomité mot Solheim for å velge nye prioriteringer og ikke tydelig nok forankre denne politikken i Stortinget, er oppsiktsvekkende klar.

Eksempelvis uttalte Erna Solberg i Stortingsdebatten den 15. november: «Når vi har sagt at vi skal prioritere utdanning, når vi har sagt at vi skal prioritere helse, når vi har sagt at det er fattigdomsbekjempelsen i Afrika som skal være i fokus, ja, så har Stortinget ment det. Jeg føler ikke at regjeringen nødvendigvis følger det opp.»

Solheim og Støres svar, i tillegg til å forsikre om at helse og utdanning fortsatt er sentralt, er følgende: «Vi må flytte søkelyset og bistandsdebatten ut av pengesekken og inn i politikken. Vi må se etter framtidas muligheter, ikke styre etter fortidas oppskrift og krav» (Dagbladet 25.11.07).

Når bistand blir politikk, når politikken skal være åpen for nye trender og når de norske interessene og verdiene skal legge føringer for denne politikken, er veien kort til en populistisk, markeringsbasert utviklingspolitikk.

Utviklingspolitikk er en del av utenrikspolitikken. Dette har Solheim sagt tydeligere enn sine forgjengere. Det er heller ikke vanskelig å være enig i at utviklingsbistand er ett av mange virkemidler for å fremme utvikling. Sammenliknet med hva utviklingsland taper som følge av skatteflukt, gjeldsbetjening, lisensbetaling på patentert teknologi og fallende råvarepriser, utgjør den samlede utviklingsbistanden fra Nord til Sør en liten andel.

For å løse fattigdomsproblemet, som er vår tids store utfordring i tillegg til klimaproblemet, trengs radikale svar. Spørsmålet er om disse svarene kommer ved å slutte seg til «oppskriften» som gis på hjemmesiden til Refleks: «Globalisering, endrede maktforhold og framveksten av et nytt multikulturelt norsk «vi» utfordrer oss til å tenke nytt om utformingen av norsk utenrikspolitikk. Det holder ikke å gå vante veier eller løse nye problemer med gamle virkemidler. Hva betyr dette for våre interesser, verdier og måten vi driver utenrikspolitikk på? »

Underforstått skal det nå være våre interesser, verdier og måter å drive utenrikspolitikk på, som skal legge føringene. Med dette som utgangspunkt har Utenriksdepartementet invitert til en debatt om norske interesser, globalisering og utenrikspolitikk.

Utenriksdepartementet gir inntrykk av at dette er første gang globaliseringen og Norge løftes fram i en prosess som skal lede fra til en Stortingsmelding. Den globaliseringsmeldingen som allerede er avgitt, ser ut til å være oversett. Stortingsmelding nr. 19 (2002-2003) «En verden av muligheter: Globaliseringens tidsalder og dens utfordringer» ble behandlet i Stortinget så seint som i 2004. Oppmerksomheten som ble denne Stortingsmeldingen til del, var ikke stor. Likevel må dagens regjering være den første til å erkjenne at de ikke er først ute.

Innspillene til den nye globaliseringsmeldingen er blitt samlet under overskriften «Globale Norge – Hva nå?» Ikke mindre enn 146 artikler er blitt lagt ut på hjemmesiden til Refleks.

Noen av bidragene er også blitt samlet i ei bok. Selv om jeg ikke har fingransket alle disse 146 bidragene, og selv om titlene kan skjule det faktiske innholdet, er det oppsiktsvekkende at ikke ett bidrag tar utgangspunkt i internasjonale menneskerettigheter.

De sju kategoriene bidragene er samlet under er sikkerhet, energi, miljø, økonomi, global styring, engasjement og identitet. Overskriften «Engasjement», som handler om utviklingsbistand og fredsinnsats, samler flest bidrag. Bortsett fra opplagte observasjoner som at Norge er tjent med et sterkt FN som opprettholder internasjonal rett, er betydningen av menneskerettigheter som styrende for norsk utenrikspolitikk, totalt fraværende.

Det kan virke som om menneskerettighetskompetente personer enten ikke er invitert eller har unnlatt å svare på invitasjonen. I tillegg er heller ikke stemmen til det verdensvide fellesskapet av urfolk og den verdensvide kirke blitt synlig.

Regjeringen har med rette fått ros for en ambisiøs regjeringsplattform, inklusive kapitlet om internasjonal politikk. Regjeringen har imidlertid vist seg overraskende passive i arbeidet med menneskerettigheter, særlig de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene. I en situasjon hvor antallet mennesker som sulter faktisk øker, utgjør norsk støtte for å realisere retten til mat bare rundt tre prosent av utviklingshjelpen. I Innstilling nr. 20 (2007-2008) etterlyste utenrikskomiteen en større satsing på landbruk, blant annet knyttet til arbeidet med å fremme næringsutvikling i Sør.

Matproblemer er kjernen i både klima- og fattigdomsutfordringen. Solheims svar på etterlysningen fra utenrikskomiteen, gjengitt i siste nummer av Bistandsaktuelt (9/2007) er avslørende: «Norsk kompetanse på tropisk landbruk er begrenset.» Utsagnet kan tolkes som at det er innenfor de næringene hvor Norge besitter stor kompetanse, underforstått hvor norske konsulenter er lett tilgjengelige, at norsk utviklingshjelp skal innrettes. Det synes som om næringer hvor Norge har noe å «selge» skal prioriteres.

Det sentrale er at utviklingsland får styrket sin kompetanse til å selv håndtere sine problemer. Ekspertise utenfra kan være avgjørende for å bygge opp en slik kompetanse. Å legge norske interesser til grunn for den hjelpen som skal ytes, vil imidlertid være en gedigent feilsteg.

Norsk utenrikspolitikk må være styrt av norske egeninteresser på en annen måte enn norsk utviklingspolitikk. Det ser ut til at utviklingspolitikken, ved å bli tettere integrert i utenrikspolitikken, i større grad brukes til å fremme norske egeninteresser. Norge har brukt utviklingshjelpen strategisk for å øke den norske innflytelsen. Slik merkevarebygging er ikke uproblematisk.

Styrking av de globale fellesverdiene som er nedfelt i menneskerettighetskonvensjoner er en betydelig bedre basis å bygge på i utenrikspolitikken enn norske egeninteresser og norske verdier.