Fare for religionskrig?

UNDER EN TALE i det jordanske parlament i 1994 sa President Clinton at USA ikke vil akseptere en kulturkollisjon mellom den kristne og islamske verden. De tradisjonelle islamske verdier, fromhet, samfunnsnyttig arbeid og troskap til familie og samfunn samsvarer med de beste amerikanske idealer. Derfor vet vi at våre folk, våre religioner, våre kulturer kan leve i harmoni med hverandre, sa Clinton.Ulike terrorhandlinger de senere år har skjerpet frontene. I Vesten frykter mange islamsk fundamentalisme. På den annen side føler mange i Midtøsten at USAs og Vestens politikk ikke bekjemper, men fremmer terrorisme. Det mest dystre scenario er en religionskrig, en polarisering der alle kristne på den ene side og alle muhammedanere på den annen vil føle seg tvunget til å velge side, dvs. støtte de som kjemper for egen religion. En slik utvikling må forhindres. Det er viktig at alle vestlige land tenker gjennom hva mer som kan gjøres for å bygge bro til Midtøsten og islam. En norsk handlingsplan vil kunne synliggjøre Norges innsats og bli et insitament for ulike grupper i det norske samfunn til å bidra i samarbeidsprosjekter med moderate krefter i regionen.

ETTER Å HA BODD 5 år i Egypt ble jeg spurt av en venn hva som gjorde størst inntrykk på meg. Mitt umiddelbare svar var: Styrken til islam og hvor sterkt religion preger dagliglivet.Det går en vekkelsesbevegelse over den islamske verden. Mennesker i alle alders- og samfunnsgrupper praktiserer sin tro, og søker å følge dens bud. Moskeene er ofte så fulle at folk må ta fortauene utenfor til hjelp, særlig under den hellige måned Ramadan. Folk ber til de fastsatte tider i full åpenhet, nær sagt over alt. Norge virker til sammenligning fullstendig sekulært.En tid etter angrepet i New York i 2001, men lenge før terrorangrepet i Madrid, spurte jeg en sentral egypter om vi ville få en kamp mellom islam og den kristne verden. På den tid diskuterte media i mange land risikoen for en slik konfrontasjon mellom «kulturer», dvs. en kamp mellom religioner. Konklusjonen fra de fleste var at så ikke ville skje. Jeg ble ganske forbauset da min samtalepartner umiddelbart svarte: Vi er midt inne i en religionskrig. Med dette svar surrende i hodet, stilte jeg en fremtredende islamekspert det samme spørsmål. Etter å ha reflektert en stund, sa han nølende: Med den «misjonsvirksomhet» som drives fra Vesten, tror jeg svaret er ja.

POLITISK MAKTKAMP med religiøse overtoner har preget forholdet mellom Vesten og den arabisk/muslimske verden i mer enn 1000 år. Da Muhamed døde i 632 hadde han kontroll over Arabia. Den nye religionen spredte seg til Nord-Afrika og Spania og muhammedanske styrker ble først stoppet i Frankrike i slagene ved Poitiers og Tours i 732. Det første korstoget ble organisert på slutten av 1000-tallet og hadde bakgrunn i et ønske om å gjenerobre «Det Hellige Land». De ottomanske muslimer tok senere Balkan, okkuperte Ungarn og Suleiman den store sto ved Wiens porter i 1683. Det siste muslimske rike i Granada falt i 1492. Korstogene blir i dag i Midtøsten oftest forbundet med angrepskrig der korsfarere okkuperte islamsk land med vold og grusom fremferd. Det er liten forståelse for bakgrunnen for korstogene og at vold ble begått av alle parter. Dette er årsaken til at mange reagerte på president Bushs uttalelse om at han ville føre et korstog mot terrorisme. I perioden 1880 - 1955 var den britiske og til dels franske innflytelse i Midtøsten betydelig, noe som huskes med blandete følelser. Min konklusjon er at historiske hendelser preger dagens holdninger i Midtøsten. «Mannen i gata» føler at deres land er en angrepet part og tror ikke at Vesten bare er i området for å bekjempe terrorisme, skape fred og fremme demokrati, men for å ivareta egne lands politiske og økonomiske interesser.

DE 22 ARABISKE land har samlet et brutto nasjonalprodukt som tilsvarer Spanias. Det er stor forskjell mellom rik og fattig, og det er underskudd på demokrati i de fleste arabiske stater. Mange tegn tyder imidlertid på at sentrale arabere ønsker endringer mot mer demokrati, vern av menneskerettigheter og frigjøring av kvinners stilling. Flere regimer ønsker en demokratisering, men frykter at dette vil føre til at ytterliggående fundamentalister overtar og beholder derfor makten. Mitt syn er at land i Vesten bør samarbeide med moderate regimer og muslimer for å bekjempe ytterliggående terrorisme. Hvis Vesten skjærer alle muslimer over en kam, kan det føre til polarisering. Noen av de fineste mennesker jeg har møtt er muslimer. Jeg ser ingen annen løsning enn dialog og samarbeid med islam.

DEN ISRAELSK-PALESTINSKE konflikten er en verkebyll i Midtøsten. Konflikten sies å være en av årsakene til rekruttering til Al Qaida, en bevegelse som truer verdensfreden. Skiftende norske regjeringer har deltatt i den politiske dialog med de stridende parter, og har støttet fredsbestrebelsene på mange måter. De palestinske områder er på topp når det gjelder mottak av norsk utviklingshjelp. Som formann i den komité (Ad Hoc Liason Committee) som internasjonalt støtter palestinerne økonomisk, har Norge en sentral stilling. Statsministeren har lenge vist interesse for den religiøse dialog mellom ulike trossamfunn. Han tok i 2003 initiativet til en konferanse i New York om årsakene til terror (Fighting Terrorism for Humanity) der 20 statsledere deltok. Norges innsats er betydelig. Spørsmålet er om vi med noe mer innsats kan få mangfold igjen, for eksempel gjennom etablering av en handlingsplan for våre forbindelser til sentrale land i Midtøsten. En plan kan fremme de politiske, økonomiske og kulturelle relasjoner til regionen og bidra til religiøs dialog. En handlingsplan kan synliggjøre for folk flest det som allerede gjøres, men også gi foretningsfolk, forskningssentra, kulturinstitusjoner og frivillige organisasjoner inspirasjon til å intensivere kontakten med regionen som helhet. En handlingsplan kan til en viss grad koordinere innsatsen og sette fokus på de utfordringer vi står overfor, ikke bare på det hjemlige plan direkte og indirekte, men flette sammen den erfaring man allerede sitter inne med i ulike departementer, organisasjoner og på grassrotnivå. Hensikten må være at det på norsk side tenkes gjennom hva man samlet kan gjøre bedre både nasjonalt og bilateralt, samtidig som man følger med i de mange ulike internasjonale forsøk på å skape fred.

KONTAKT, samarbeid og kunnskap betyr ikke at man går på akkord med det man tror på, eller aksepterer normer eller væremåte som strider mot egen religiøs eller kulturell overbevisning. Større innsikt kan bidra til økt respekt for folk med annen tro. Utvidet kontakt mellom Norge og sentrale land i Midtøsten vil vise at ikke alle muslimer er tilhengere av Al Qaida og vold.