FOR NÆR: De beste øyeblikkene på «Fare» er en påminnelse om at Hanne Kolstø er en av landets beste låtskrivere, skriver vår anmelder. Foto: Sigve Knardal.
FOR NÆR: De beste øyeblikkene på «Fare» er en påminnelse om at Hanne Kolstø er en av landets beste låtskrivere, skriver vår anmelder. Foto: Sigve Knardal.Vis mer

Anmeldelse: Hanne Kolstø – «Fare»

«Fare» inneholder sunnmøringens sterkeste sanger på lenge

...men også noen store feilskjær.

ALBUM: Hanne Kolstø har skrevet, spilt inn og gitt ut plater med en hyppighet som nærmest tangerer The Beatles. Om man blar seg gjennom katalogen til sunnmøringen, ser man at hvert årstall siden 2011 – da hun solodebuterte med «Riot Break» – er representert.

Fare

Hanne Kolstø

4 1 6
Plateselskap:

Jansen Plateproduksjon

«Best er nydelige «For nær», en påminnelse om at 36-åringen er blant landets beste låtskrivere.»
Se alle anmeldelser

Fra og med «Forever Maybe» (2014) har det imidlertid kjentes som den tette frekvensen har skyldtes spillelyst mer enn kreativt overskudd. Særlig «Fest blikket» (2016) var full av forglemmelige melodier, på tross av å være like smakfullt arrangert som alltid.

2017s hull i utgivelseskalenderen bærer vitne om at hun har ladet batteriene siden sist; det samme gjør presseskrivet, som forteller at Kolstø har rømt fra sivilisasjonen og flytta til ei hytte uten strøm og innlagt vann. «Fare» – album nummer to på norsk – inneholder nemlig flere av hennes sterkeste sanger på ganske lang tid, sånn som «Velg mej» og «Greinene».

Best er nydelige «For nær». Her har Kolstø funnet tilbake til sårbarheten som gjorde hennes første tre album minneverdige, og er en påminnelse om at 36-åringen er blant landets beste låtskrivere.

I likhet med Death Cab for Cuties fineste øyeblikk er det en uimotståelig medmenneskelighet her. Den svarer ganske enkelt «nei» på spørsmålet som reises av «E vi åleine», skivas store flørt med radiokanalene.

«Fare» selges feilaktig inn som en vending mot et mer elektronisk lydlandskap. Den flotte, Thom Yorke-klingende elektronikaen «Veit ikkje, kanskje» har nemlig en drøss med slektninger bakover i katalogen. Ikke minst viser Kolstø og hennes faste co-produsent Øyvind Gundersen her et forbausende avslappet forhold til overprodusert, grøsselig gothrock. «Går i ord», samt tittelsporet siste minutt, er så bredbeint at man får vondt i lysken av å høre på det.

Dermed halter det som kjapt kunne vært blant Kolstøs beste album. På tross av tabbene, viser likevel «Fare» at hun på ingen måte har mista gnisten. Tvert imot later det til at hun har gjenfunnet den.