TVILSOMT: Politiet fikk utlevert trafikkdata som viste omfanget av telefonsamtaler mellom Klomsæt (bildet) og en journalist. «Ut fra dette ualminnelige grepet, altså bruk av teledata for å finne ut hvem som er kilde for en sak i pressen, skulle man tro at vår felles sikkerhet sto på spill. Det gjorde det ikke», skriver kronikkforfatterne. Foto: NTB Scanpix
TVILSOMT: Politiet fikk utlevert trafikkdata som viste omfanget av telefonsamtaler mellom Klomsæt (bildet) og en journalist. «Ut fra dette ualminnelige grepet, altså bruk av teledata for å finne ut hvem som er kilde for en sak i pressen, skulle man tro at vår felles sikkerhet sto på spill. Det gjorde det ikke», skriver kronikkforfatterne. Foto: NTB ScanpixVis mer

Fare på ferde

Dommen mot advokat Sigurd Klomsæt er urovekkende lesning. Beretningen om politiets kildejakt er skammelig.

Meninger

Du burde lese dette avsnittet fra den nylig avsagte dommen i Borgarting lagmannsrett, for å få et innblikk i hvordan det tar seg ut når politiet jakter på pressens kilder:

Den 3. februar 2012 hadde Selvik og Klomsæt en kort samtale kl. 08.27. Deretter sendte Selvik én SMS og forsøkte å ringe tre ganger fram til kl. 13.05, men ble koplet videre til telefonsvar. Kl. 13.07 ringte Klomsæt tilbake og samtalen varte i overkant av 3 ½ minutt.

Kl. 13.49 ringte Selvik til Klomsæt. Samtalen varte 13 sekunder. Ved totiden sendte Selvik tre SMS-er til Klomsæt. Klomsæt sendte fire minutter seinere en SMS til Selvik, som umiddelbart ringte Klomsæt. Samtalen varte noe over ett minutt. Selvik ringte deretter til Klomsæts advokatfullmektig kl. 14.11, og samtalen varte i 51 sekunder. Ca. en halvtime seinere, kl. 14.46, ringte fullmektigen tilbake til Selvik. Denne samtalen varte i 41 sekunder.

Årsaken til at politiet fikk utlevert trafikkdata om telefonsamtaler mellom advokat Klomsæt og nevnte Geir Selvik (som da jobbet for NRK) vil man anta er av stor nasjonal betydning. Ut fra dette ualminnelige grepet, altså bruk av teledata for å finne ut hvem som er kilde for en sak i pressen, skulle man tro at vår felles sikkerhet sto på spill.

Det gjorde det ikke. Årsaken var at flere redaksjoner publiserte et bilde av etterkrigshistoriens største forbryter som en ukjent kilde i politiet hadde sendt ut til Utøya-ofrenes forsvarere.

Men det var aldri fare på ferde. Det var bare irriterende for politiet.

Klomsæt er nå dømt i Borgarting lagmannsrett for å ha videreformidlet bildene.

I denne saken er terskelen for å ettergå informanter blitt lagt snublende lavt.

Høyesterett slo i høst fast at kildevernet er viktig. I en sak der NRK skal ha fått tilbud om å kjøpe politidokumenter knyttet til 22. juli, ønsket Spesialenheten for politisaker å etterforske dette. Spesialenheten ba om at journalisten skulle fortelle hvem som på vegne av en ansatt i politiet ville selge disse dokumentene. NRK sa selvfølgelig nei. Saken gikk til Høyesterett som uttalte at dette måtte sees i lys av Den europeiske menneskerettskonvensjonens paragraf 10 om ytringsfrihet og skriver at «Kildevernet står imidlertid meget sterkt, og praksis fra EMD (Den europeiske menneskerettighetsdomstolen) viser at det skal mye til for å gjøre unntak.»

Omtrent samtidig kommer saken mot Klomsæt som ikke kan sees på en annen måte enn en jakt på pressens kilder, men fra en annen angrepsvinkel. Her går politiet rett på en mistenkt og leter fram mulig bevismateriale på at det er nettopp han som har sendt bildene videre til de ulike redaksjonene. Bildene er vannmerket, og nettopp derfor mener politiet at de stammer fra dette advokatkontoret. Men helt konkret hvem som skal ha overlevert bildene, og om vannmerkingen i seg selv var helt sikker, det er det sådd tvil om.

Tvil eller ei. Den som informerer pressen skal slippe å bli forfulgt. Den som bryter taushetsplikten i samfunnets tjeneste, må ha trygghet for at han eller hun ikke blir forfulgt. Ellers mister vi varslerne. De som gjør det mulig for pressen å avdekke forhold som korrupsjon og maktmisbruk. Samfunnet blir den store taperen.

Husk at det alltid påhviler redaktøren et etisk og juridisk ansvar hvis informasjonen blir publisert.

I Sverige er situasjonen ganske tvert om enn i Norge. Der er det straffbart hvis pressen oppgir en kildes anonymitet. Det er dessuten ulovlig for offentlige myndigheter å innlede etterforskning for å avdekke hvem en kilde er. Med Sveriges system hadde en slik etterforskning som vi her har vært vitne til, vært forbudt ved lov. Saken mot Klomsæt viser at vi trenger en slik lovbeskyttelse også i Norge.

Advokat Klomsæt mener pressen selv bør fortelle at han ikke er kilden, i et forsøk på å få stoppet saken. Det vil vi advare mot. Ikke bare på grunn av den åpenbare risikoen man da tar overfor andre kilder, men også fordi dette vil være å anerkjenne en kildejakt som vi på det sterkeste tar avstand fra.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook