BRITISKE MYNDIGHETER

gikk nylig ut og ba landets befolkning stålsette seg mot kommende terroristangrep. En sammenbitt stemning har bredt seg i Europa og USA der man ser på nye anslag som uunngåelig. Både USA og EU har plassert terrorangrep med masseødeleggelsesvåpen på toppen av sine trusselvurderinger. Men hva betyr dette i praksis?

Det er flere grunner til at man frykter angrep med masseødeleggelsesvåpen. Vi ser nå en trend der krig «privatiseres» og drives av ikke-statlige grupper og nettverk mot sivile mål. Samtidig har man sett en «demokratisering» av masseødeleggelsesvåpenteknologi der kunnskapen om hvordan lage slike våpen i dag er bredt tilgjengelig blant annet gjennom Internett. Aksjonene i New York i 2001 og Madrid i år viser at grupper i Al Qaida-nettverket måler suksess i antall drepte. Det er grunn til å tro at man også i nye aksjoner vil søke å drepe så mange mennesker som overhodet mulig. Masseødeleggelsesvåpen er laget for å avstedkomme massemord, og er trolig dermed et attraktivt alternativ.

EN REKKE EKSPERTER

ser allikevel på terroranslag med masseødeleggelsesvåpen som usannsynlig. Til tross for stor økonomisk og forskningsmessig innsats fra land som Libya, Irak og Syria på 1980 og 90-tallet, maktet disse ikke å produsere fungerende våpensystemer. Selv med informasjon og teknologi tilgjengelig er det en komplisert prosess å produsere effektive masseødeleggelsesvåpen. Et motargument er at mens stater skaffer seg slike våpen for å avskrekke, søker terrornettverk slike våpen for å bruke dem. Ikke-statlige grupper trenger ikke å ha de samme «kvalitetskravene» til våpnene som en stat, siden de ikke trenger å frykte motangrep med tilsvarende våpen.