ØKONOMISK KNIPE: Statsminister Matteo Renzi (til venstre) og finansminister Pier Carlo Padoan hadde mye gjeld og dårlige banker å passe på. Nå kan Padoan komme til å etterfølge Renzi. Foto: REUTERS / NTB Scanpix / Remo Casilli
ØKONOMISK KNIPE: Statsminister Matteo Renzi (til venstre) og finansminister Pier Carlo Padoan hadde mye gjeld og dårlige banker å passe på. Nå kan Padoan komme til å etterfølge Renzi. Foto: REUTERS / NTB Scanpix / Remo CasilliVis mer

Regjeringskrise i Italia

Faren for og fra Italia

Italienerne kan håndtere politiske kriser og de har i årtier levd med en farlig økonomi.

Meninger

Det politiske vidunderbarnet fra Firenze, Matteo Renzi, fikk en feiende og kortvarig løpebane i rikspolitikken i Italia, idet han nå, bare 41 år gammel, pakker sammen i Palazzo Chigi og drar hjem i tråd med sitt løfte til velgerne. Han får ros fra inn- og utland for å ha tatt hele ansvaret for nederlaget og for sin avgang. Men hans politiske håndverk for å få Italia på stødigere føtter holdt ikke mål i forhold til oppgavene.

Når denne krisa vekker bekymringer skyldes det både forhold i Italia og i hele Europa. Italias gjeld er skyhøy, den utgjør 133 prosent av alt landet skaper av årlige verdier, og økonomien kommer seg ikke ut av to tiårs stillstand. Men Italia har alltid vært verstingen i euro-samarbeidet, inntil Hellas overtok stempelet ganske nylig, og landet har hanglet videre uten at de stadig skiftende regjeringene har evnet å gjøre noe særlig med tilstanden. Bankvesenet er skakkjørt med råtne utlån. Med den tredje største euro-økonomien er Italia for dyrt til å kunne reddes av EU og for stort til å la falle fordi det kan velte hele euro-samarbeidet.

Idet Renzi går av har økonomi- og finansminister Pier Carlo Padoan avlyst et møte i EU hvor euro-landene skulle drøfte statsbudsjettene for neste år og da se på land som står i fare for å bryte reglene for gjeld og underskudd på statsbudsjettet, deriblant Italia. Renzi har lenge og forgjeves klaget på disse reglene, som hindret ham i å ta opp ny gjeld for å redde bankene. Nettopp Padoan kan bli ny statsminister for å roe nervene i finansmarkedene.

Italienerne kan håndtere politiske kriser og de har i årtier levd med en farlig økonomi. Når dette vekker ytterligere angst i EU skyldes det sammenhengen. Følgene av euro-krisa merkes ennå, veksten i økonomien er svak. Krisa med flyktningstrømmen er ikke løst og rammer særlig Italia og Hellas i mangel av en solidarisk flyktningpolitikk. Flyktningene har utløst et innvandrerfiendtlig opprør på ytre høyre fløy, som retter anklagene mot EU. I EU er samholdet satt på prøve. Storbritannia skal melde seg ut. USA har fått en president som bryr seg mindre om Europa. I alt dette kunne EU-lederne trekke et lettelsens sukk etter valget av president i Østerrike.

Men det er all grunn for EU-lederne til å tenke nytt. EU er langt på etterskudd i sin økonomiske politikk. Den rådende sparepolitikken, privatisering og utemmet frihandel har skapt mye av den politiske motvinden som EU opplever. Da må EU løse opp strenge regler, skape vekst og vise seg hjelpsom for vanlige folk som sliter.