«Østeuropeere rundstjeler oss», kunne vi lese på forsiden av ei avis nylig. Politiet fulgte opp og bekreftet at østeuropeerne står bak en «krim-eksplosjon» i Norge. Riktignok førte ikke alle siktelsene til tiltaler eller dom, men økningen var påfallende. I panikken ble det sagt mye interessevekkende. Det ble snakk om å stenge grensen for spesifikke etniske grupper. En Sp-politiker ville innføre passkontrollen i Svinesund. Hva som skulle gjøres med folkene «med østeuropeisk utseende som snoker rundt på Holmenkollen», og i omlandet, hadde ikke etterretningssjefen ved Majorstuen politistasjon noe godt svar på. Hvem disse østeuropeerne egentlig er, var også uklart. Bulgarske statsborgere ble nevnt. Således rumenere, som man var usikker på om er tiggere, sigøynere eller kriminelle – eller alt. Litauere rundstjeler oss, i hvert fall. Og polakker. Så herved er vi advart: Ikke slipp hvem som helst inn i huset.

Hvis det er noen som bør være glad for sommerens fokus på innvandrere østfra, er det pakistanere, som i flere tiår har blitt snakket om i samme åndedrag som kriminelle, jobbstjelere og velferdssnyltere. Det er et paradoks, for østeuropeerne er de opprinnelige syndebukkene. Lenge før en pakistaner satte sin fot på Grønland, hadde folk fra Øst-Europa en helt særegen plass i norsk bevissthet. Allerede på 1800-tallet verserte det fantasifulle historier om den russiske fare i Norge. Da fryktet vi en invasjon, via Nord-Norge. Dette var før trusselen fra øst kunne kobles til en mer reell kommunistfrykt. Vi trenger ikke gå så langt tilbake i tid. Å blafre gjennom noen sider i «Norsk innvandringshistorie» kaster et oppklarende lys over retorikken som blir brukt og har blitt tatt i bruk i møte med østeuropeere de siste 50-60 åra: