VOND OPPVEKST: - Den siste gangen jeg så ham, var i 1992. Jeg tilga ham. Men han er der likevel. Jeg ser ham hver gang jeg ser meg selv i speilet, sier Bret Easton Ellis om faren. Foto: Kristian Ridder-Nielsen/Dagbladet.
VOND OPPVEKST: - Den siste gangen jeg så ham, var i 1992. Jeg tilga ham. Men han er der likevel. Jeg ser ham hver gang jeg ser meg selv i speilet, sier Bret Easton Ellis om faren. Foto: Kristian Ridder-Nielsen/Dagbladet.Vis mer

Faren til Bret Easton Ellis var en alkoholisert konebanker

Men uten ham hadde kanskje aldri «American Psycho» blitt skrevet.

KØBENHAVN (Dagbladet) Bret Easton Ellis (48) ble litterær stjerne over natta med sin første roman, «Under nullpunktet» (1985). Han ble en beryktet forfatter etter «American Psycho» (1991). Han er stadig i vinden. Tidligere i år drev han den rene kampanjen for seg selv som manusskribent til filmversjonen av «50 Shades of GrEy», men i høst sto en bitter og skuffet Ellis fram og innrømmet at han var blitt vraket til jobben. Før alt dette, møtte han Dagbladet til en samtale om sin hittil siste roman, «Imperial Bedrooms».

Ellis er en energisk og humørfyllt mann, pratsom og vennlig, med sterke meninger på en typisk amerikansk måte. Noen snobb er han ikke; han føler seg definitivt ikke hjemme på noe parnass.

Mørk stemning
- Jeg liker ikke ideen om å være «litterær». Jeg hater bokfestivaler der man behandler forfattere som orakler. Men jeg må jo tjene penger. Når journalister spør, må jeg late som om jeg bryr meg om det som skjer i verden. Men hvorfor spør de meg? Jeg skriver fordi jeg må tjene penger. Bøkene mine handler om min person, og om min smerte. Det fins mange mennesker som ikke liker bøkene mine i det hele tatt. Min mor har bare likt en av dem, «Lunar Park».

Artikkelen fortsetter under annonsen

- «Imperial Bedrooms» henter fram igjen figurene fra «Under nullpunktet»?

- Jeg leste boka om igjen og ble plutselig nysgjerrig. Hva gjør de nå? Jeg fikk lyst til å skrive en roman om dem. Jeg hadde vært med på en film som hadde en stemning av noir. Jeg flyttet til Los Angeles og leste romanene til Raymond Chandler om igjen. Jeg ble mørkere til sinns, møtte veggen, følte at hele livet mitt ble litt noir-stemt. Chandler skrev som en eksistensialist, om en mann alene i et øde landskap. Men han skrev vakkert og poetisk om det.

Film og TV
- Er Los Angeles et vanskelig sted å leve?

- Los Angeles er helt OK. Det er menneskene som bor der, som er problemet. Filmindustrien. Jeg vil gjerne skrive for film, ikke for pengenes skyld, men fordi jeg liker film. Jeg går på kino, lar filmene ta kontroll over meg. Men filmindustrien handler ikke om kvalitet. Folk er ikke opptatt av filmer, men fortjeneste. Det har skjedd noe interessant med TV-serier de siste åra. Det meste på TV er selvsagt bare elendighet, men serier som «Sopranos», «Six Feet Under» og «The Wire» har vist hvilke muligheter som fins. Men jeg er redd for at gullalderen er over. Serier som dette er for mørke. «Mad Men» er kanskje den siste gode serien.

- Kunne du tenkt deg å skrive for TV?

- Jeg kunne tenkt meg å lage en 90 timers serie, sesong etter sesong. Så lange storyer er ikke mulige i en roman eller i en spillefilm, men på TV går det an.

Skikkelig smerte
- Du har skrevet sju romaner på 25 år. Når vet du at en ny er underveis?

- Det skjer alltid når jeg ikke har det bra. Kanskje etter en periode med for mye festing. Med mye nerver, slit, masse telefoner. Stemninger som drar deg inn i kaos og stress. Det er slik jeg jobber. Jeg må føle en reell smerte. Skrivingen byr på frihet. Den fjerner smerten. En bok uten lidelse, er en mislykket bok. For eksempel «Lunar Park» er en bok som fungerer for meg. Jeg skrev den som en hommage til en av mine favorittforfattere, Stephen King. Seinere skrev han om den, og han likte den. Jeg gråt da jeg leste det.

- Enkelte forfattere blir deprimerte også etter at en bok er ferdig?

- Det gjør jeg aldri. Da er jeg lettet. Smertefri. Jeg har stilt noen spørsmål og fått svar. Jeg er litt trist. Men jeg er klar. Da må jeg bare videre.

Farens forræderi
- Den kreative smerten, hvor kommer den fra?

- Det har mye med alle disse uavklarte følelsene for faren min å gjøre. Jeg skriver om det også i «Lunar Park». Jeg trengte å slippe ham. Jeg måtte finne ut hvorfor han slo seg ned med kone og barn når det åpenbart ikke var det han ville. Han var alkoholisert og mistet all kontroll i fylla. Han behandlet meg og søsknene mine forferdelig. Han slo min mor og meg. Han forsvant og ble borte.

- Han trykte meg ned, godkjente meg aldri. Det var nok det verste. Det er det som varer lengst. At han tok fra meg selvtilliten.

- Har du fått den tilbake?

- Det er selvsagt et paradoks her. Folk som gjør suksess, har nesten alltid noe uoppgjort med faren sin. Det er som om de stadig må vise verden hva de kan.

Vakker musikk
- Så på en måte har det hjulpet deg å ha en dårlig far?

- Som suksessfull forfatter er dette et vanskelig spørsmål å svare på. Jeg hadde kanskje aldri blitt ambisiøs nok uten denne bakgrunnen. Hans raserianfall gjorde at jeg flyktet inn i bøkene. Så på en måte må jeg takke ham. Takk, far. Det er klart at livet kunne vært enklere. Man kunne unngått årevis med terapi. De som har hatt snille fedre, har det mye bedre. De slipper å være i konkurranse hele tida. Jeg kunne hatt et godt liv, kanskje lagd vakker musikk, vært lykkelig. I stedet er jeg besatt av drama, kontroll og mørke.

- Har du fortsatt noe uoppgjort med faren din?

- Den siste gangen jeg så ham, var i 1992. Jeg tilga ham. Men han er der likevel. Jeg ser ham hver gang jeg ser meg selv i speilet.