TILPASNING«Hensikten med å observere for eksempel språk, er å se hvor barnet har kommet i utviklingen, for så å møte det der hvor det er - enten det er kommet langt eller kort. Dette kalles tilpasset hjelp,» skriver artikkelforfatterne. Foto: Geir Bølstad
TILPASNING«Hensikten med å observere for eksempel språk, er å se hvor barnet har kommet i utviklingen, for så å møte det der hvor det er - enten det er kommet langt eller kort. Dette kalles tilpasset hjelp,» skriver artikkelforfatterne. Foto: Geir BølstadVis mer

Faren ved å kaste stein i glasshus

Det påstås at vi er på jakt etter «normale barn». Det er feil.

I anledning lansering av boka «Mestrer - mestrer ikke» kommer Mari Pettersvold og Solveig Østrem i Dagbladet 15. mars med kritikk av kartleggingsmateriell og program som brukes i barnehager, blant annet TRAS.

TRAS er utviklet for å følge barns språkutvikling i førskolealder. Det er sannsynligvis det mest brukte observasjonsmateriellet i norske barnehager (brukt av 92 prosent av landets kommunale barnehager ifølge Rambøll, 2008), og det er også tilpasset en mengde andre språk. Bakgrunnen for at TRAS i sin tid ble utviklet, var førskolelæreres tilbakemeldinger om behov for et slikt materiell.

Til tross for svært god mottakelse blant pedagogene i barnehagene, er vi som forfattere av TRAS vant med motbør fra noen få høyskolemiljøer. Vi har valgt å forholde oss rolige i forhold til disse, ofte usaklige, utspillene. På vegne av de åtte forfatterne av TRAS vil vi imidlertid få kommentere kronikken til Pettersvold og Østrem - den er ikke bare usaklig, men også nærmest injurierende.

Det påstås at vi er på jakt etter «normale barn». Det er feil. Barn utvikler seg svært forskjellig. Hensikten med å observere for eksempel språk, er å se hvor barnet har kommet i utviklingen, for så å møte det der hvor det er - enten det er kommet langt eller kort. Dette kalles tilpasset hjelp. Førskolelærere har ansvar for at ingen barn overses. Det er arrogant og billig å angripe fagfolk som tar dette på alvor.

Det er relativt vanskelig å finne faglig støtte til den politiske ideen om å kartlegge alle barn, hevdes det også. Det stemmer heller ikke. Forskning og erfaring viser at blant annet barn med spesifikke språkvansker (5-7 prosent av alle barn) svært ofte blir oversett - særlig dersom de er «snille og greie».

Også nyere forskning på ADHD-problematikk viser stor grad av uoppdagede språkvansker. For å oppdage skjulte språkvansker i barnegruppen, må alle barna observeres - i deres daglige samspill. Tidlig innsats er også tema for flere stortingsmeldinger, og er internasjonalt et høyt prioritert område. TRAS handler om forebygging og tidlig innsats.

Det gjøres også et poeng av at verktøy som TRAS betales fra allerede slunkne kommunekasser. Til det er å si at vi i alle år har hatt som bevisst politikk å selge TRAS-materiellet så rimelig som mulig. Doble registreringsskjema i fargetrykk har i alle år kostet 2,50, og en pakke bestående av håndbok på 141 sider, DVD og 23 observasjonsskjema koster 450 kroner.

Pettersvold og Østrem påstår videre at søk i skattelistene viser at flere av dem som står bak de mest brukte kartleggingsverktøyene (her må vi forstå TRAS), har hatt en markant økning i sin personlige inntekt, og at det for enkelte dreier det seg om en fordobling. For det første: Om det skulle være sant, så sier skattelister ingenting om hva som ligger til grunn for økning av inntekt og formue. «Forskere» bør holde seg for gode for denne type spekulasjoner.

For det andre stemmer dette overhodet ikke. TRAS er ikke et privat foretak, men et samarbeid mellom fire nasjonale kompetansesentre samt Universitetet i Oslo. De fem arbeidsgiverne har inngått en avtale som sikrer at mesteparten av midlene brukes på videre faglig utvikling. De åtte forfatterne har hatt en årlig (skattbar!) ekstrainntekt på 15 000 i året.

Pettersvold og Østrem advarer mot slike som oss, som «tjener gode penger på å «hjelpe» flest mulig helt vanlige treåringer som Sara». Det er opplagt at de selv, gjennom ufine midler, bruker kronikken til å selge egen ny bok. Men kanskje størstedelen av inntekten også hos dem går til institusjonen de arbeider for?