Farge som faktor?

Dagbladets John Olav Egeland og leder-eliten i norsk media opptrer som regjeringens klakører når de hyller utnevnelsen av Manuela Ramin-Osmundsen som ny barne- og likestillingsminister. Samtidig kritiserer de FrP uvanlig hardt for å trekke frem Ramin-Osmundsens problematiske fortid som topp-byråkrat med oppsiktsvekkende uttalelser. «Den sløveste kniven i skuffen skjønner at det handler om noe annet», skriver Egeland i Dagbladet 22. oktober og leder lesernes tanker til Ku Klux Klan og nazi-Tyskland. Vi lar oss ikke sjokkere. Dette er debatt mot FrP i et nøtteskall.

Det er slående hvor få som har turt å kritisere utnevnelsen av Ramin-Osmundsen. Det til tross for at det bare er et drøyt år siden regjeringen selv ikke hadde tillit til henne og mente hun gjorde klokt i å trekke seg. Det er også uforståelig hvordan det godtas at landets statsminister griper inn i en enkeltsak i UDi med en klar politisk hensikt; å sikre at Ramin-Osmundsen skulle bli statsborger i tide til statsrådsskiftet. Det er kun av frykt for å ikke være politisk korrekt at man unngår å kritisere utnevnelsen. Eller mangle borgerlig dannelse, som Lars Sponheim kaller det.Det er bare én grunn til at John Olav Egeland og Dagbladet ikke ser noe kritikkverdig i at Manuela Ramin-Osmundsen er utnevnt som statsråd, og prosessen som ledet til det. Det er Ramin-Osmundsens hudfarge. Slik blir distansen mellom Egelands kommentar og realiteten i FrPs kritikk så stor at kommentaren hans blir stående som et av de mer kuriøse angrep på FrP opp gjennom tidene.

Egeland mener det er historisk at FrP kritiserer en statsråd før hun har gjort en eneste politisk handling. Dermed fratar han Stortingets opposisjon retten til å være kritisk til en utnevnelse, og sier implisitt at ingen er uskikket til å bli statsråd. Slik åpner han også for at Trygve Nordby også må aksepteres som statsråd. Vi skal ikke trekke det lenger, men er fristet til å nevne et par andre eventuelle statsråder vi heller ikke hadde hatt tillit til. Det er for øvrig noe uklart hva Egeland hadde ment den egentlige grunnen var, om FrP hadde uttrykt skepsis til Trygve Norby som statsråd. Rasisme kunne det i alle fall ikke vært. Det er erketypisk for FrP-skeptikere å ilegge FrPs standpunkter motiver som for oss selv er virkelighetsfjerne og nesten stupide.

Det er ingen tvil om at Manuela Ramin-Osmundsen har en problematisk fortid som toppbyråkrat i UDi. Graver-utvalget som gransket UDi-skandalen etterlater et inntrykk av at Ramin-Osmundsen enten kjente til eller burde ha kjent til at UDi gikk langt ut over det politisk ledelse i departementet hadde gitt dem fullmakt til. At statsministeren i tillegg gjør det svært uvanlige å personlig sørge for å hurtigbehandle søknaden om statsborgerskap svekker regjeringens utnevnelse av Ramin-Osmundsen. Det var tidligere et utbredt problem at enkelte politikere presset UDi til å prioritere og omgjøre vedtak i direktoratet. VG avslørte høsten 2002 flere saker der politikere hadde utøvd utidig press på UDi. Direktør for Utlendingsnemnda Terje Skjeggestad bekreftet da at det føltes som utidig politisk press. Det er ingen grunn til å se annerledes på Stoltenbergs henvendelse.

FrP er for en raskere behandlingstid i UDi, men en forutsetning er at dette gjelder alle. Politiske kontakter og press skal ikke være avgjørende for prioriteringen av en søknad, når det ikke er andre grunner som taler for det. Det er minst like viktig for de andre som søker om statsborgerskap å få papirene i orden, som det er for Ramin-Osmundsen. At hun kunne bli statsråd er en grunn til at Stoltenberg ikke burde grepet inn i saksbehandlingen. Statsråder er de siste som bør snike i de køene regjeringen selv har konstruert.Vi har forøvrig forståelse for at regjeringspartiene ønsket seg en person med innvandrerbakgrunn i regjeringen. Men det er ikke like lett å se hvorfor Manuela Ramin-Osmundsen ble valgt. Norske innvandrere har i hovedsak ikke «ca 19 års variert arbeidserfaring i privat og særlig offentlig virksomhet, i Norge, Frankrike, Belgia», som det står på den uvanlig fyldige CVen på regjeringens hjemmesider. En representativ statsråd for innvandrere i Norge er ikke jurist fra Frankrike og tidligere toppbyråkrat i Norge. I så måte er medias hyllest av henne som innvandrerstatsråd et tomt krav om mer hudfarge i regjeringen.

Dermed blir det også enda mer uforståelig at Stoltenberg, for å sikre seg en statsråd med en annen hudfarge, grep inn i en enkeltsak i UDi, mens han så bort fra Oslo Aps tydelige innvandrerrepresentant Saera Kahn. Kahn går for øvrig helt fri for den kritikken som FrP med rette reiser mot utnevnelsen av Ramin-Osmundsen, noe de aller fleste innvandrerpolitikere også gjør. FrP hadde ikke og kunne ikke kritisert en utnevnelse av Saera Kahn som statsråd. Kahn har nemlig ikke en fortid som omstridt byråkrat som har sittet i en ledergruppe som bevisst eller ubevisst har tatt neglisjert politiske vedtak og føringer.