Fargeblind feminisme

FEMINISME: Iffit Z. Qureshi angriper meg i Dagbladet 9. juni fordi jeg etterlyser en fargeblind feminisme som krever like rettigheter for alle, uansett kjønn, etnisitet og religion. Det vil Qureshi ha seg frabedt. Ikke bare vil hun ha seg frabedt innblanding fra velmenende hvite feminister for egen del, hun vil tydeligvis slåss for at vi skal opprettholde en dobbel standard der hvite kvinner skal ha alle muligheter og muslimske kvinner skal «respekteres».

Qureshi beskylder meg refleksmessig for uvitenhet og fordomsfullhet, men først og fremst går hun i rette med min homogene forestilling om muslimske kvinner. Hvem av oss har en homogen forestilling om muslimske kvinner? Jeg – som mener at kvinner er mennesker med forskjellige interesser og talenter og burde ha mulighet til å utvikle dem uansett hudfarge eller religion – eller Iffit som danner et kompakt «vi» som hun selv definere gjennom religion og familier. Det finnes en halv milliard muslimske kvinner – har alle sammen familie og religion som eneste grunnlag for sin identitet?

Dessverre virker det som om Qureshi mister noe av sin dømmekraft på grunn av sitt sinne mot hvite kvinner. Qureshi sympatiserer med de fornøyde kvinnene, de som trives i sine ekteskap, de som ikke opplever tvang eller sosial kontroll og hvis eneste problem er at de ikke aksepteres i det norske samfunnet.

Men når NRK forteller om Skien kommune som laget gründerskole for muslimske kvinner hvor det ble «gjort en stor jobb i hjemmemiljøet til kvinnene, for det var det var helt avgjørende at ektemennene aksepterte opplegget». Da blir jeg sint, jeg, like forbannet faktisk, som jeg ville blitt dersom det hadde skjedd blant kristne. Men i norske kristne miljøer ville det vært utenkelig. Og når sosialantropolog Farida Ahmadi forteller om kvinner på Oslos østkant som får beskjed av legen sin om å få mer sol på kroppen for å få nok D-vitaminer, men blir nektet av ektemannen å oppholde seg utendørs uten tildekking, da blir jeg både sint og overbevist om at ikke alle er like glad i hijaben sin – uten at jeg av den grunn nærer noe ønske om å rive klærne av Qureshi.

Moral og rettferdighetsfølelse må springe ut av en anerkjennelse av at jeg kunne blitt født hvor som helst og når som helst og dermed med en hvilken som helst hudfarge. Jeg har dyp respekt for mennesker som tar sin tro alvorlig, men denne respekten gjelder ikke troens innhold og jeg nekter å bringes til taushet.