Fargenes gjenkomst

Nå som vi alle har kjøpt oss lekre dresser i koksgrått, lysegrått og mørkegrått, er plutselig minimalismen og gråfargen så utgått som datostempelet på melkekartongen. Og hva skjer da? Jo, da kommer knallgrønt slangeskinn, rosa tigermønster og turkise pal-jetter. For ikke å snakke om olabukser så broderte at vi aner flittige hender et sted langt mot øst. I en salig blanding av hippie møter børs-jappen.

OVERALT ER DET FARGER - i vinduet på H&M, i Hegdehaugsveiens mest trendy butikker, og ikke minst i catwalk-rapportene som glinser mot deg fra motemetropolene i magasiner og fra tv-skjermen.

«More is more, less is a bore,» som Donatella Versace, dronningen av maksimalisme, uttalte for en stund siden.

For dette har faktisk ikke skjedd over natta. Der ute, i den store, sofistikerte moteverdenen, har dette skiftet vært i emning lenge. Tom Ford hos Gucci er den designeren som kanskje aller mest har spredd det glade budskap, idet han gikk fra en streng og minimalistisk stil til den motsatte ytterlighet, og sammen med andre moteskapere - som man nærmest likestilte med svart og grått - førte oss inn i et nytt millennium med «flying colors». Og så satt de der, da, alle moteredaktørene i sine trendriktige svarte antrekk og agerte sjokkskade over en Calvin i rosa og en Donna i turkis.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MOTEFARGER HANDLER DELVIS om å skille. Og da er det viktig å skille seg fra den gemene hop. Fargevalget er oftest en reaksjon på overdose. Svart var opprinnelig en farge de intellektuelle og «kule» benyttet for å skille seg fra alle andre, men så begynte «alle» å bruke svart og dermed egnet det seg lite som kamuflasje.

Den nye «svart» ble derfor grått. Inntil, som vi konstaterte i fjor høst, «alle» gikk i grått. Men da var allerede den nye «svart» blitt rosa. I det store utland, iallfall.

(Ironien sørger selvsagt for at når «alle» er å se i selvlysende rosa, så er svart høyst sannsynlig en god kamuflasjefarge igjen.)

På samme måte hadde man en stund en tendens i moten kalt «stealth wealth», en reaksjon på trenden av at dyrt kunne blandes med billige - gjerne loppemarkedplagg. Når «alle» kastet seg på den trenden, måtte man skille seg ut på andre måter, og resultatet ble at T-skjorta skulle være like dyr som Prada-skoene.

Og her kommer man til kjernen i hele trendsyklusen: Du klarer aldri å ta den igjen. Iallfall så lenge det er det du etterstreber.

For så lenge du følger catwalk-rapportene eller tilbudet i motebutikkene, så er de allerede avleggs. Trendfolket er rundt neste sving og peker moteriktig nese av deg som dilter etter.

KAN MAN DA LIGGE i forkant og selv være trendsetter? Fremme den neste «rosa» for å si det med farger? Vel, er man sosiolog, historiker, samfunnsviter og litt psykolog, så skal det vel la seg gjøre. Det er bare så sjelden den slags mennesker interesserer seg for noe så overfladisk som moter. De burde gjøre det, for moten gir et unikt tidsbilde.

For det denne fargeeksplosjonen forteller oss er at vi lever i en tid med økonomisk optimisme, hvor det er rom for kvinnen til å vise seg og synes i landskapet.

Kroppsidealet forteller oss at barn ikke er spesielt verdsatt eller ettertraktet, det er i styrerommet og ikke i soverommet kvinnen skal befinne seg. Hennes nesten maskuline form vitner om karrierefokus og ikke barsel.

I FORRIGE TIDSEPOKE (slutten av 90-tallet) - da alt var grått, og heroin i en kort periode var chic - rådet det en helt annen økonomisk pessimisme. Krisen i verdensøkonomien etter krakket i Asia gikk igjen i moten. Den nærmest avmagrede, innhule kvinnekroppen på catwalken levnet liten mulighet for å romme en kommende generasjon.

Hvorfor vi søker inspirasjon fra 80- og 70-tallet? Jo, det er to av de mest økonomisk optimistiske tidsepoker vi har vært gjennom i senere tid. En dæsj av 50-tallet passer også utmerket inn i tidsbildet.

At det er skjær i sjøen (motebransjen har nok av illevarslende fyrtårn som varsler om mulige katastrofer for bransjen, med netthandel, kopiering, oppkjøp osv. osv.) burde selvsagt legge en demper på denne farge-iveren. Og en pendelsvingning vil nødvendigvis komme - også etter fargene.

Men det skjer også en annen interessant ting med oss som mennesker . Vi er i ferd med å forandre omgangsformen vår drastisk. Ifølge Tom Ford vil vi etter hvert bli nærmest schizofrene, i den grad at vi vil være en «hjemmeperson» og en «uteperson». Den første vil kle seg i jeans og T-skjorte, den andre vil dra på seg paljettene og slangeskinns-pumpsene.

SÅ ER DET STORE spørsmålet: Vil motens pendelsvingning bli borte, fordi hver enkelt person selv vil bli en eneste stor pendel, som daglig veksler mellom ytterpunktene? I den grad vi arbeider mer og mer hjemme foran PC-en og nettpendler, handler og kommuniserer via tele- eller tv-nettet, vil kanskje det ytre avta i viktighet. Elektronisk kan vi jo presentere oss i hvilken form vi vil.

Når motekongen Ralph Lauren nå har slått seg sammen med det mektige mediekonsernet NBC til en felles satsing på netthandel, tv-underholdning, film og media, se da spørs det om vi ikke ser konturene av en ny virkelighet:

Motedesigneren som totalleverandør av alt , også livsstil - fordi klærne blir betraktelig mindre viktig enn før.

Så kjøp for all del den rosa genseren. Men vokt deg når det er en rosa totalløsning du blir budt...