Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fargerik fortelling

To bøker i en blir litt for mye.

BOK: Thorvald Steens roman «Kamelskyer» er to bøker i en. Det er historien om den muslimske sultanen og dynastigrunnleggeren Saladin (1137- 1193), og det er historien om den norske forfatteren Erik Lindholm som reiser til Lisboa for å få konsentrasjon til å skrive dikt.

Boka veksler hele tida mellom disse to forløpene. Og hvert av dem er meget leseverdige. Steens Saladin presenteres allerede som ung gutt med en «svakhet», en menneskelighet som kommer til å prege også hans politisk-religiøse karriere som en brutal og sterk hærfører for muslimske styrker som slår tilbake flere av de kristne korstogene i Midtøsten og gjenerobrer Jerusalem i 1187.

Thorvald Steen (f. 1954) forteller med en sammensatt og tvetydig Saladin som hovedperson. Fortellingen er spennende og rik på historisk kunnskap om regionen, som Steen har vist at han har så mye av tidligere, blant annet om korsfareren Sigurd Jorsalfar i romanen «Konstantinopel» fra 1999 og i den dokumentariske «Historier om Istanbul» fra i fjor.

Sjalusi

Den andre delen av boka er av like høy kvalitet, både i fortellingen og i de realistisk-troverdige kulissene som omgir hovedpersonen Erik Lindholm. Han lever i et lykkelig ekteskap med kona Anne og dattera Sofie. Men det er noe usagt i forholdet, en begynnende avstand, og han skjønner ikke hva den skyldes. Han reagerer med å tenke det verste, at hun ikke elsker ham lenger, og fortsetter med det nest verste, at det er en annen mann i bildet. Lindholm blir usikker på om han kan regne med kjærligheten lenger.

Følsom og melankolsk

For hans egen del er den like sterk, men den settes på prøve når han møter en ung engelsk journalist, Cecilia, i Lisboa. I sin forvirring lar han seg rive med i en forelskelse, og følger Cecilia på oppdrag til Damaskus i Syria. Ja, han er villig til å forlate kone og barn og flytte til England med henne. Tror han. Kanskje.

For han tegnes som en usikker, følsom og melankolsk middelaldrende mann. Når lykken er som sterkest, begynner han å tenke på når den vil ta slutt, og på døden: «Skulle han ikke nå, en siste gang i livet, ha rett til å bli forelsket? -  Jeg kan ikke leve uten deg, sa han høyt før han begynte å gruble på hvordan døden klarte å lure seg inn i resonnementet.»

Men det heftige, lille eventyret i Lisboa og Damaskus blir òg en slags sjalu «hevn» fra hans side, for han er sikker på at kona nå har en annen. Så viser det seg at det usagte mellom dem kommer av noe helt annet. Kona kan tilgi ham alt, men kan han tilgi seg selv?

Overflatisk

I det spørsmålet møter de to atskilte delene av boka hverandre: I Saladins utsagn «Større enn kjærligheten er tilgivelsen», og forfatteren Lindholms siste setning i en roman han skriver (kanskje om Saladin?) etter å ha gitt opp poesien.

Som leser finner jeg likevel ingen dypere, substansielle sammenhenger mellom de to delene av boka, bare ganske overflatiske linjer: De befinner seg i Saladins by Damaskus, der kjøper Erik og Cecilia en Saladin-biografi, og Erik kommer hjem med en ring av samme slag som Saladin har hatt. Den i seg selv spennende og fargerike fortidige fortellingen blir bare en innramming som dessverre ikke er integrert i den andre, samtidige historien.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media