Fargerik middelalder

I det store og hele spiller «Stavkjerringa» seg ut i siste halvdel av 1300-tallet, knyttet til Kristin Sigurdsdotter, datter av Sigurd Jorsalfar, og hennes ulykkelige ekteskap med Erling Skakke.

Ikke av sølvknappene i norsk middelalderhistorie, men vel egnet for at Vera Henriksen kan øse av sine store innsikter om dagligliv, mat, innbo, jakt, om blodtørstige mord på åpenbare og mulige rivaler på de forskjellige trinn i makthierarkiet, om strid mellom kirkelige og verdslige myndigheter, uendelige og langvarige pilegrimsreiser, Gardarike, Jorsalaland, Romaborg, Santiago de Compostela, riktignok på ytterst forskjellige premisser, fra rene vinningsinteresser til lengsel etter å temme hovmot og søke forsoning.

To slekter

Lerretet blir ikke mindre av at Vera Henriksen også innfører en parallellhistorie om en feide mellom to slekter på Sørlandet, eikelandætten og eidbøætten.

Historiene knyttes på en måte sammen ved at «stavkjerringa», «Inga», får opphold på en av gårdene og gjør rett og skjell for seg ved å forkorte kveldene ved å berette om sin karriere som betrodd terne hos Kristin, og som følge på hennes årelange pilegrimsferd.

Det sier seg selv at det blir mange infløkte tråder å holde rede på. Det kan føre til sammenfattende setninger som «Julen ble feiret og tiden gikk». Ja, tiden gikk, og det er ikke alltid like lett å holde rede på hvor og når.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Refererende

Formen blir nødvendigvis refererende. «Stavkjerringas» fremtredende rolle som vitne gjør at vi som lesere lever på distanse. Hun kan nok prøve å gjengi personenes følelser og reaksjoner, men for å bevare illusjonen må psykologien bli annenhånds. Vi er nokså langt fra Sigrid Undsets innfølende beskrivelser av middelaldermenneskers tro og tvil. Det er ingen innvending: Sigrid Undset er god nok, og alle middelalderforfattere etter henne må finne sin egen vei. Vera Henriksens er farbar, og gir henne anledning til å formidle sine mangfoldige kunnskaper. Så mange er de at hun har bruk for å fylle med 40 sider opplysninger.

Problemer

Det kan føre til enkelte problemer for leseren. Hun forteller for eksempel om Grim Rusle, kongsdatterens og «Inga»s guide til Kiev, og henviser i en fotnote til Snorre: «Kristin dro fra landet med den mannen som ble kalt Grim Rusle. De drog til Miklagard og ble der en tid og fikk noen barn.» Og Vera Henriksen kommenterer: «Det med barna har jeg oppfattet som sladder og gitt Grim en noe annen rolle.»

Redelig nok. Åpenbart nødvendig nok for å beholde bildet av Kristin som nok hovmodig, men også i sinn og sjel uskyldig.

BRIKT JENSEN