STADIONROCKERE: Foo Fighters har peilet seg inn på 70-tallet på sin nye plate. På godt og vondt. Mest godt. Foto: Sony Music
STADIONROCKERE: Foo Fighters har peilet seg inn på 70-tallet på sin nye plate. På godt og vondt. Mest godt. Foto: Sony MusicVis mer

Anmeldelse: Foo Fighters - «Concrete and Gold»

Fargerik og underholdende, grå og seig om hverandre

Foo Fighters med ny plate.

ALBUM: Foo Fighters største utfordring som albumartister de siste tyve årene har stort sett vært å finne den samme energien i studio som i det som er bandets trivselformat: På scenen.

Concrete and Gold

Foo Fighters

4 1 6
Plateselskap:

Sony Music

«La oss si det med en gang: «Concrete and Gold» er en lett blandet affære. Aldri veldig dårlig, men heller aldri oppsiktsvekkende bra. Men for hver traurig låt - som det heldigvis ikke er så fryktelig mange av, kommer det en kul idé og et arkeologisk dykk som treffer.»
Se alle anmeldelser

Blandet suksess

Det har vært en kronglete ferd og blindgatene mange. 2014s studiohoppende «Sonic Highways» var en polariser affære, garage-plata, «Wasting Light», måtelig gjennomført, men manglet hits.

Forsettet denne gangen har vært å lage en plate som høres ut som om Motörhead hadde skrevet sin «Sgt Pepper». Til å hjelpe seg med det, har Dave Grohl hanket inn Adele-produsent og låtskrivermakker, Greg Kursin. Han har fått Paul McCartney til å legge ett trommespor, og i tillegg har Justin Timberlake og Allison Mosshart fra The Kills vært med å sunget litt uten at det egentlig har satt de store avtrykkene.

Arkeolog

Som i tilfellet med de foregående platene er Grohl fortsatt på jakt etter å finne tilbake til røttene og hjertet av rocken. I alle fall det som er rock for han.

La oss si det med en gang: «Concrete and Gold» er en lett blandet affære. Aldri veldig dårlig, men heller aldri oppsiktsvekkende bra. Men for hver traurig låt - som det heldigvis ikke er så fryktelig mange av, kommer det en kul idé og et arkeologisk dykk som treffer. Det er mye godt det som fremstår som Foo Fighters lodd når de lager plate om dagen, å angripe fra et nærmest dokumentarisk ståsted og skrive et par bangers på veien.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«T-Shirt» åpner plata som en slags ode til den orkestrerte rocken som levde best på midten av 70-tallet, les Queen. Bandet tar fort skjeen i den andre hånden og gyver løs på «Run», som sammen med «La Dee Da» - for øvirg proppet med referanser til obskure band som Death in June og Whitehouse, viser at Dave Groohl har et hjerte som fortsatt banker hardt for sine gamle punk-brødre.

I stort format

Låtene er selvsagt kalibrert til å funke på store stadionkonserter, men som en fin påminner om hvor flinke Foo Fighters var til å skrive energiproppet rock på plater som «The Color and the Shape», funker de godt.

«The Sky is the Neighbourhood» har relativt godt grep om stompen til The Black Keys, mens «Arrows» kanskje er den fineste semiballaden bandet har skrevet på en god stund? Det er befriende å høre Grohl la melodiene få flyte lett avgårde uten å hele tiden skulle presse dem langt opp i halsen og brøle dem ut.

«Happy Ever After (Zero Hour)» og - etter sigende Paul McCartney-gjestende - «Sunday Rain» er fylt til randen med elementer plukket fra psykedelia-hyllen til The Beatles. Låtene i seg selv fremstår mer som kuriøse enn spesielt minneverdige.

Valiumstunge «Concrete and Gold» låner musikalske motiver fra Pink Floyds «Dark Side of the Moon» og angrepstaktikk fra Black Sabbath, men kommer seg ingen vei. Det spørs om den og andre litt halvhjertede spor som «Dirty Water» og «The Line» dukker opp i livesettet i nærmeste fremtid.

Men der har du Dave Grohls og Foo Fighters 70-tallsdrøm, fargerik og underholdende i sine beste øyeblikk, grå og småseig når ideene blir for lettvinte og ikke sitter helt.

I det store og det hele holder det nok i bøtter og spann for å re-aktualisere et dagens største rockeband.