Fargerike damer

MODUM (Dagbladet): «To malerinner» heter årets utstilling på Blaafarveværket, men bak den nøytrale tittelen skjuler det seg svært ulike kunstnerskjebner. Mens norske Asta Nørregaard gikk nærmest i glemmeboka, kom Helene Schjerfbeck til å skrive seg inn som dette hundreårets største navn i Finlands kunsthistorie.

Begge var faktisk elever av naturalisten Léon Bonnat på Madame Trélat de Lavignes dameatelier i Paris rundt 1880, og mens denne salongdreide synsmåten ble retningsgivende for hele Nørregaards livsverk, var virkningen av kortere varighet i Schjerfbecks maleri. Dette framgår også tydelig av utstillingen, og kunsthistorikerne Lena Holger fra Nationalmuseum i Stockholm og Nasjonalgalleriets Marit Lange redegjør for forskjellene med faglig tyngde i katalogen. Det ligger et pedagogisk poeng i at arven etter Nørregaard har fått første etasje til disposisjon, mens utvalget av Schjerfbecks bilder fins en trapp opp som dobbeltutstillingens kunstneriske høydepunkt.

München - Paris

Nørregaards vei mot kunstnerskapet gikk den tidas typiske norske rute via München til Paris, men stående uten foreldre i 18-årsalderen må hun ha hatt sterke ambisjoner og større vansker å overvinne enn mer bemidlete studiekamerater. De store stipendiene kom henne ikke til gode, og noe av hennes seinere aversjon mot Munch - som hun portretterte i idealisert ungdomspositur - og hans modernisme, kan nok spores i en opplevelse av å bli forbigått ved tildelingene av de statlige støttemidlene. Derimot fikk Nørregaard et så prestisjefylt oppdrag som altertavla til Gjøvik kirke før fylte 30 år, og det var en sjeldenhet den gangen.

Spennende

Hun var ikke bare faglig fullt kapabel til å utføre en slik kommisjon, men også bevisst på sin evne til å ta fatt på de største utfordringer. Denne suffisante holdningen markeres malerisk med «I atelieret» fra 1883, hvor kunstneren står granskende foran alterutsmykkingen på staffeliet, mens sidelyset åpner mot impresjonistisk malte trær, en Tizian-parafrase fins på veggen bak, og den åpnete malerkassa ligger som et stilleben på gulvet. Det er et sjeldent spennende bilde, som synes å meddele at «dette har jeg å fare med». Nørregaard tilegnet seg seinere den lett sentimentale salongrealismen fra skandinavenes favorittmaler - Jules Bastien-Lepage - på samme sikre måte i «Fiskeren» fra 1886 og «Bondekone fra Normandie» tre år seinere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Virtuost

Evnen til virtuost å veksle mellom ulike malerstiler ser man også i «Utsikt fra Riddersalen - Jarlsberg», hvor hun skifter tilsynelatende lekende lett fra friluftsmaleriets summariske penselskrift til å gi den rette patina til rokokkoportrettet og speilet i interiøret.

Denne dyktigheten til å eksellere i stoffvirkninger preger også portrettene, som var hennes hovedsjanger. Likevel er det på dette området - og særlig i karakteriserende framstillinger av medsøstre som Maggie Plahte, Lucy Parr Egeberg og Katti Anker Møller - modellene mer enn kjoletøyet man minnes. Derimot gjør drakten sitt for å oppveie inntrykket av misforholdet mellom hode og hals hos Malvina Gedde, og dette pluss andre sosietetsportretter har først og fremst en betydning som kulturhistoriske dokumenter.

Vidunderbarn

Schjerfbeck var vidunderbarnet med vanskjebnen å bli halt, men dette resulterte ikke i noen billedmessig brist. Hennes handikap bidro til en relativt avsondret tilværelse på landet og isolasjon i Finlands kunstliv, etter lange opphold i faglig utfordrende fellesskap på Kontinentet og i England. Kalevala-nasjonalismen sto henne også fjernt, men tross sin outsiderposisjon - og særlig etter kontakten med galleristen Gösta Stenman fra 1913 - kom hun likevel til å stå i en mer dyptpløyende dialog med utenlandsk samtidskunst enn mange finske kolleger.

Ungene et under

Koloristen Schjerfbeck ligger latent i stoff og strøk fra tidlig 80-tall, og hennes evne til å konsentrere et tema og omslutte det med maleriets særegne stillhet sitter der samtidig. En mørkkledd kone foran svenskeovnen, ei strikkende ungjente, et barn med glødende øreflik og blikket mot snøfnuggene som faller utendørs, er tidlige eksempler på hvor mye hun kunne sammenfatte til lavmælt stemning i lite format. Ungenes oppsyn forblir et under i farge til siste stund, og den rødhårete lille, som trøstende kysser og smelter sammen med sin søsters blekt betuttete ansikt, fra 1945 må være et av de mest vidunderlige barnebilder som er malt.

Selvportrettene som - like selvsagt som Munchs - inngikk i Veneziabiennalens 100-årsjubileum i 1995, utvikler seg fra det klart iakttatte til å immaterialiseres i strøk så tynne som livets utånding og magre masker i kullstift som stadig synes å nærme seg sluttstrek. «Selvportrett, lys og skygge» går i grønt, og beveger mer enn noe annet jeg har sett på Blaafarveværket.

FRANSK FORBILDE i Nørregaards arbeidsskildring fra 1880.