BOK: Men boka er likevel noe helt for seg selv. Problemet med mange barndomsskildringer er at den voksne fortellerstemmen skinner for tydelig gjennom. Vi kan nok fornemme den hos Arvola også, men hun lykkes langt bedre enn de fleste med å vekke barnets forestillingsverden til live. Og viktigere enn som så: Hun makter å opplyse denne verden med et sprakende fyrverkeri av festlige påfunn og fargerike innfall.

I «Forsiktig glass» er grensene mellom barn og voksne skarpt trukket opp. De siste omtales til og med som et udifferensiert og anonymisert kollektiv - «de voksne» - selv om det som oftest er tale om foreldrene til jeg-personen.

Andre regler

Dette er et av mange fremmedgjøringsgrep som setter forholdet mellom et barn og dets foreldre i et nytt og uvant perspektiv.

I barnets verden gjelder noen helt andre regler og lover enn i de voksnes verden. Vi sier gjerne at barn ikke skiller klart mellom fantasi og virkelighet, og her er dette i genuin grad tilfelle - til skrekk og fortvilelse og noen ganger også til morskap for de voksne.

Ting og dyr besjeles, leken blir alvor, jeg-personen vet ikke når det er på tide å stoppe. Det siste er en standardreplikk fra de voksnes side - når jentungen vasker paraplyer i doskåla, drukner kattunger i en bolle med krem, ruller seg naken i en sølepytt - for bare å nevne noen få av hennes mangfoldige påfunn.