Fargerikt fra barnets verden

Sprelsk og spenstig bok der en jentunges fantasi setter voksenverdnen i relieff.

BOK: Men boka er likevel noe helt for seg selv. Problemet med mange barndomsskildringer er at den voksne fortellerstemmen skinner for tydelig gjennom. Vi kan nok fornemme den hos Arvola også, men hun lykkes langt bedre enn de fleste med å vekke barnets forestillingsverden til live. Og viktigere enn som så: Hun makter å opplyse denne verden med et sprakende fyrverkeri av festlige påfunn og fargerike innfall.

I «Forsiktig glass» er grensene mellom barn og voksne skarpt trukket opp. De siste omtales til og med som et udifferensiert og anonymisert kollektiv - «de voksne» - selv om det som oftest er tale om foreldrene til jeg-personen.

Andre regler

Dette er et av mange fremmedgjøringsgrep som setter forholdet mellom et barn og dets foreldre i et nytt og uvant perspektiv.

I barnets verden gjelder noen helt andre regler og lover enn i de voksnes verden. Vi sier gjerne at barn ikke skiller klart mellom fantasi og virkelighet, og her er dette i genuin grad tilfelle - til skrekk og fortvilelse og noen ganger også til morskap for de voksne.

Ting og dyr besjeles, leken blir alvor, jeg-personen vet ikke når det er på tide å stoppe. Det siste er en standardreplikk fra de voksnes side - når jentungen vasker paraplyer i doskåla, drukner kattunger i en bolle med krem, ruller seg naken i en sølepytt - for bare å nevne noen få av hennes mangfoldige påfunn.

Det er ingen grenser for hva hun kan finne på. I så måte likner hun Emil i Lønneberget.

Observatør

Ensomheten deler hun med Herdis. Som henne er hun mye overlatt til seg selv. Som henne er hun en observatør, en spion i de voksnes verden. Hun undrer seg over deres besynderlige atferd. Gjennom sitt skjeve blikk gjør hun den underlig og de voksnes reaksjoner spesielle. Slik blir verden satt på hodet. Barnet lever ikke bare i sin egen verden, det omskaper også de voksnes verden - til et speilkabinett der de voksne trer fram i de underligste framtoninger. Det er de voksne som er «rare», barnet oppfører seg «normalt».

Dette er et velkjent og effektivt litterært grep. Det er ikke mindre på sin plass av den grunn, og i særdeleshet når det blir utnyttet på en så original måte som her.

Ikke offer

«Forsiktig glass» er ikke enda en ny roman om «barnet-som-offer» - og takk og pris for det. Barnet ser ikke på seg selv som et offer. Offerrollen er en rolle det blir pådyttet av voksne. Og Arvolas voksenpersoner er ikke slemme, de har bare litt for ofte nok med seg selv. Når jeg-personen er ute å kjøre, er de kjærlighets- og omsorgsfulle nok. For selv om romanen er båret oppe av et stort overskudd, så har den også en sår undertone. Jeg-personen møter ofte motgang og klarer ikke alltid å løfte seg opp fra en tung virkelighet på fantasiens vinger. Da er de voksne gode å ty til, og da er de der også.

«Forsiktig glass» har ingen klar narrativ linje. Den er scenisk komponert, og framstillingen er stilisert.

Det opptrer ikke et eneste egennavn, verken på steder eller personer. Handlingen flytter seg litt hit og dit. Her beskrives reiser, forflytninger, selskapeligheter, besøk hos slektninger. Her skjer mer enn nok til å fylle ei bok som aldri blir stillestående. Romanen er ei rapportbok fra barnets verden, en verden som alltid er i bevegelse, en verden som ingen grenser kjenner.