Fargesterk brasilianer

Ordet «sagarana» er en blanding av det norrøne «saga» og den indianske etterstavelsen «rc» eller «rana» som betyr «med samme form som», og Rosas fortellinger har da også langt på vei den samme episke klo som de beste islandske sagaer. Og de er like blodige.

Så det er slett ikke ufarlig å begi seg inn i Rosas verden. I krattskogen lurer leide revolverbanditter. De sviker deg snøgt om du ikke greier å betale den skyhøye månedslønnen de pleier å få. Da selger leiemorderne seg mer enn gjerne til en annen banditthøvding, gjerne til din fiende, han som røver din hustru og din eiendom, og opptrer som din datters far, og gir ordre til dine gamle leiemordere om at de skal skyte deg, hvilket de også gjør.

Men du, leseren, er like seiglivet som den tidligere banditthøvdingen Augusto Matragas, og om du ikke blir omvendt til Kristus og helgenene som han, vil du klamre deg til Rosas tekst, selv om ørkenheten tørker ut tungen din, regnet jafser deg i seg, og sluker seks andre kvegdrivere, samt han som tørster etter ditt liv fordi du har røvet jenta hans. Men selv om du er drivende full, klamrer du deg til muleselet «Ruter sju». Og det modige dyret svømmer med deg på ryggen, du ditt fordrukne nek!, gjennom elvestrømmen, og er staere og sterkere enn hestene. Derfor redder det det ynkelige livet ditt.

Tullebukk

Ja, følg Rosa, og du blir i sannhet en «capiau», en mulatt, neger, bondetamp, bygdetulling - i alle fall en av de utstøtte, lutfattige, primitive drømmerne langt inne på den store sertco. Knuller en yngre kar med kona di som har vakre øyne som en skrullete geit, og du overrasker dem, skyter du selvsagt banditten i ryggen, men tullebukk som du er, skyter du broren i stedet, og da er alt forgjeves. Så jakter du på kvinneforføreren, og han på deg, sin brors morder.

Dere svermer om hverandre som to kakerlakker, han, korporalen, er yngre, vakrere og mer våpenvant, men du er eldre, sluere og har struma, og dere rir over elver, åser, sletter, kratt. Rutene strekker seg som nett, det går uker, måneder, år, snart tangerer dere hverandre, snart fjerner dere dere fra hverandre, og du forstår at din beste allierte er den fordømte kvinnejegerens dårlige hjerte. Jeg mente: fysisk dårlige hjerte.

Reiser

Dette er historier om hevn, blod, forfølgelse og fattigdom. Framfor alt er det fortellinger om reiser, rideturer, de lange forflytninger - historiene eier pikareskromanens frodighet, og presenterer samtidig et galleri av realistisk etsede typer som helt sikkert vil besøke en i drømmene om natta. Og mens heltene rir, øker spenningen. Dette er beretninger fulle av hemmeligheter og overraskelser. Også forfatteren legger seg av og til i bakhold og skyter leseren i ryggen, driver ablegøyer med ham, og skyller språket, slettelandet, graset, urtene, humoren og lidenskapen over henne som sommerregn. Det myldrer av hamsunsk liv, men så er det da også Brasils store forfatter i dette århundret som endelig er kommet i en norsk språkdrakt.

Bård Kranstad har tatt vare ikke bare på det flytende, joyceske i fortellerstilen, men også på råheten og skjønnheten i dette sosiolektiske-dialektale, rike landskapet.

Ømhet

Man skal være forsiktig med å lete etter gjennomgangstemaer i denne veven. Det måtte da være evnen til ømhet som menneskene har, og den ukuelige viljen til å overleve, brenne seg gjennom, forfølge sitt forsett og aldri gi opp. Rosa elsker sine brutale, primitive analfabeter på det brasilianske slettelandet. De er hans helter, hans akaiere som stormer Troja - koste hva det koste vil.

Og den leser som er lei av navlebeskuende, introverte samtidsmennesker som kretser om sin egen skilsmisse til evig tid, bør ta seg en tur ut på «o sertco». Vi som allerede har vært der, vil tilbake og ønsker at Rosas hovedverk, romanen «Grande sertco», nå må komme på norsk!