Fargesterk filantrop

Kildekritisk og raust illustrert om en fargerik pionér i norsk arbeiderbevegelse.

BOK: Interessen for den samfunnsengasjerte nybrottskvinnen Ellisif Wessel (1866–1949) ser ut til å ha intensivert seg i det siste.

I 2007 utga Cecilie Enger romanen «Himmelstormeren» om Wessel, og nå foreligger den hittil mest utførlige biografien om henne, skrevet av Steinar Wikan.

Fotograf

Man kan spørre seg hvorfor. Diktstrofen «Nei, himlen stormes maa i dag!», som inspirerte den sosialistiske ungdommen på begynnelsen av 1900-tallet og som ga henne kallenavnet, synes å formidle et særs utrendy budskap – så fremt man ikke tolker det i lys av astrologi, New Age og Hollywood. Revolusjonsretorikk er omtrent like opphissende som kald havresuppe.

Kanskje er det mer liv og levnet som tiltrekker enn hennes oppildende brukslyrikk: Ellisif Rannveig Müller vokste opp i et pietistisk, borgerlig og velstående hjem i Gausdal og giftet seg i 1886 med legen Andreas Bredahl Wessel. De flyttet til et skrint befolket Kirkenes, der Ellisif, av mangel på barn og tidkrevende hobbyer, forvandlet seg til en fullblods fotograf og en fulltidsgrubler. Religionen ble utfordret, og tapte.

Revolusjonær

Overklassekvinnen Ellisif kastet seg over stadig mer radikalt tankegods; fra unitarisme via teosofi til kommunisme, inntil hun på sine eldre dager vendte tilbake til Gud og ble like religiøs som hun en gang var fanatisk revolusjonær. I mellomtiden hadde hun grunnlagt fagforeninger, skrevet paroler, dikt og artikler, lært seg tysk og russisk, brevvekslet med tidens store menn, blant andre Lenin og Trotskij, sponset den russiske revolusjonen i 1917 og oppfordret til væpnet opprør mot borgerskap og monarki.

Hun var en naiv voldsromantiker, men hennes sosiale harme i et sterkt klassedelt Nord-Norge, ble verdsatt av mange mindre bemidlet enn henne. Wessels lommebok var stinn og hjertet likeså. Johan Falkberget kalte henne Norges «mest uegennyttige kvinne».

Rampete

Steinar Wikan er ikke allergisk mot hybelkaniner. Han har tilbrakt flust av timer i gjengrodde arkiv og snust seg fram til informasjon som kan stadfeste eller avkrefte myter som er spunnet rundt Ellisif Wessel. Når Wikan skriver at Trotskij ikke banket på Wessel-familiens dør, slik seiglivede anekdoter skal ha det til, vel, så låter det troverdig. Det står respekt av det solide kildearbeidet.

Fru Wessel var en rabulist – hun gikk med kortklipt hår og røyket sigaretter offentlig, men denne rampete oppførselen har ikke smittet over på biografen. Boka er skikkelig. Dannet, høflig og pen i tøyet. Billedmaterialet er derimot oppsiktsvekkende. Den er styrtrikt illustrert, blant annet med Ellisif Wessels egne fotografier. Dermed får vi som bonus mange nærbilder av det materielt fattige, men kulturelt rike samfunnet hun oppholdt seg i, der det ble snakket norsk, samisk, finsk, karelsk, russisk, skoltesamisk om hverandre.

Wessels livshistorie synes å fortelle oss at det ikke spiller noen rolle hva du er, tror på eller kaller deg, så lenge du bryr deg om de fattige. Belønning venter der oppe.