Fargesterk forteller

Stor fortellekunst om de evige konflikter mellom østlig og vestlig kultur.

BOK: Den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuks nye roman, «Mitt navn er Karmosin», har «alt» man kan ønske seg av en oppslukende leseopplevelse: Mysterium og spenning, kjærlighet, eksotisk miljø, politisk og religiøst konfliktstoff og en autentisk historisk ramme. Men først og fremst er boka spekket med godt fortalte historier.

Under press

På overflaten byr Pamuk på en grunnleggende drøftelse av kunstens vesen, slik den fortolkes og utøves av miniatyrmalere i Det osmanske riket på slutten av 1500-tallet. Det tradisjonelle miniatyrmaleriet og malerkunsten i islamsk kultur er under press fra påvirkningen fra vestlig, «vantro» kunst, der uhørte elementer som portrettlikhet, perspektiv og skyggelegging tas i bruk. I underteksten dreier det seg om en større, altomfattende konflikt: Striden mellom Øst og Vest, mellom islam og kristendom, mellom dogmatisk underkastelse og individualisme. Skal Gud eller menneske stå i sentrum?

Det skjer et spesielt mord i Istanbuls bakgater vinteren 1591. Dette er året før 1000-årsjubileet for den islamske tidsregning, og for anledningen har sultan Murat III bestilt ei storslått bok som skal illumineres av de beste miniatyrmalerne riket kan oppdrive, men den skal lages i europeisk stil. Dermed utkjempes striden mellom islamsk estetikk og kunstnerens individuelle signatur midt i miniatyrmalernes lokalmiljø. Så blir en av dem funnet myrdet i en brønn, og langsomt må en kriminalgåte nøstes opp.

Pamuks fortellerteknikk er rik og medrivende, når han i tur og orden gir ordet til alle mulige impliserte - til rivaliserende miniatyrmalere, deres lærere, oppdragsgivere, den anonyme morderen, vakre enker, beilere, budbringere. Til og med trær, gullmynter, hester og dervisjer får fortelle sine historier. Døden og Satan slipper også til. Og naturligvis fargen Karmosin, som forklarer hva en farge er: «Farge er øyets berøring, de døves musikk og et ord i mørket.»

Verdenslitteratur

Morderjakten som gradvis avdekker intrigene innenfor dette lukkede miljøet, har visse fellestrekk med Umberto Ecos «Rosens navn». Men både konfliktorientering og fargestyrke i språk og detaljer leder tankene hen på Salman Rushdie på sitt beste. Orhan Pamuks egen fortellerstemme er imidlertid så karakteristisk og individuell at man må si seg enig med dem som kaller dette verdenslitteratur.