Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fargesterk roman om skyld og skjebne

Det er 32 år siden sist det ble gjort et forsøk på å skrive en roman om Christian IIs vakre elskerinne Dyveke i norsk litteratur. I Johan Fredrik Grøgaards kultroman «Dyvekes grav» (1967) forsøker tannlegen Christian Mandt å skrive en fortelling om Dyveke. Etter en ukes skriving tar han livet av seg - med en håndgranat.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det går ikke så mye bedre med Dyveke-biografen i Bergljot Hobæk Haffs nye roman, «Sigbrits bålferd». Her er det moren, Sigbrit Willums, som forteller om sin datters unådige skjebne, om den oppsiktsvekkende vakre jenta som ble forført av hertug Christian, seinere konge og hærfører, en mann som endte sin politiske karriere med landsforvisning og omsider fangenskap.

Dyveke, på sin side, ble forgiftet og døde etter at kongen var blitt gift med en prinsesse fra det habsburgske dynastiet. Adelsmannen Torben Oxe ble henrettet for drapet på Dyveke, etter en skandaløs rettssak. Men historikerne har ikke klart å avsløre hvem som virkelig tok livet av Dyveke. Det gjør derimot Bergljot Hobæk Haff i denne romanen. Den skyldiges navn skal - som det heter - ikke røpes her.

Moderne

Som hun har gjort med stort mesterskap tidligere, for eksempel i den Nordisk Råds pris-nominerte «Renhetens pris», spinner Hobæk Haff sin fortelling rundt historiske kulisser. I «Sigbrits bålferd» vekkes mennesker fra en svunnen tid til live på en høyst overbevisende måte. Boklærde og adelsmenn, magikere og sjarlataner, konger og biskoper; et galleri av skikkelser trer fram, og gjennom Hobæk Haffs skarpsindige innlevelse oppleves de på en forbløffende måte som moderne.

Først og fremst fascineres vi av hovedpersonen selv, som både frivillig og ufrivillig avsløres gjennom sin egen fortelling. Hun er like illusjonsløs som Jens Bjørneboes fortellerstemme i «Bestialitetens historie», og like fylt av en smertefull følelse av skyld. Gjennom hennes fortelling trer spillet mellom skjebne og aktiv handling fram som en billedvev, enkelte ganger i klart fargerelieff, andre ganger i diffuse gråtoner.

Kongens rådgiver

Den nederlandskfødte Sigbrit er en forunderlig skikkelse i historien. Hun starter som en urtekyndig handelskvinne med en salgsbod på gateplan og ender som rådgiver i det kongelige slott. Hun er ikke bare regnskapsfører og politisk konsulent for kong Christian II, Hobæk Haff gir henne også rollen som morserstatning for den psykologisk ustabile kongen. Denne posisjonen gir både makt og ansvar, uten at dette alltid står like klart for den tilsynelatende selvsikre fortelleren.

Fra første setning i boka har denne kvinnen en enestående autoritet, der hun ber om ørenslyd for sin beretning, der hun «roper til dere fra sitt siste tilfluktssted innen djevelen tar henne». Med innsikt skriver hun om seg selv at hun er «et ondt og forslagent menneske som bærer på dystre hemmeligheter, det kan jeg ikke nekte. Det er det som er trolldommen i mitt liv og forskrivelsen til mørkemaktene. Hvis jeg en dag blir fanget og dømt til bålet, kan jeg ikke si det er ufortjent. Ilden har alltid vært mitt rette element, så hvorfor skulle den ikke oppsluke meg til sist?»

Et dybdedykk

Sigfrid brenner. Hun brenner for datteren, men også for den posisjonen datterens skjønnhet skaffer henne. Hun brenner for det som med en vid formulering kan kalles apotekerkunst, hvori opptatt giftblanding og alkymi, og hun brenner for de lærde verkene hun suger sin kunnskap og visdom fra. Og hun brenner for kongen, på mer enn én måte, og knytter sin skjebne til hans med fatale følger.

Hobæk Haff er ikke redd verken for drama eller for melodrama, men hun blir aldri verken patetisk eller klisjéfylt. «Sigbrits bålferd» gjennomstråles av en dikters medlevende fantasi og livsvise innsikt. Det er en grøssende glede å lese dette dybdedykket i menneskets forunderlige motsigelser.