Fargesterkt fra Afrika

I romanen «Comedia infantil» av Henning Mankell introduseres vi innledningsvis for bakeren José Antonie Maria Vaz. Han tilbringer sine dager på et hustak i en stor, forrevet og hjemsøkt by.

Selv om det ikke sies direkte, forstår vi at byen er Maputo i Mosambik, der svenske Mankell for øvrig er bosatt.

Idet vi møter bakeren, har han sluttet å bake brød. I stedet har han gitt seg selv en annen misjon: Han har blitt kronikør. I ni dager var han vitne til tiårige Nelios dødskamp. Gutten var skutt i brystet, og i sine siste ni dager lå han på hustaket og fortalte Vaz om sitt liv. Det er denne historien, om gatebarnet Nelio, som bakeren vil bringe videre. For denne guttens skjebne peker ut over seg selv, den er samtidig en fortelling «om denne jorden som synker stadig dypere ned i sin avmakt, der mennesker blir tvunget til å leve for å glemme og ikke for å huske».

Borgerkrig

Er så dette en roman om elendighet? Selvfølgelig, noe annet ville vært umulig. Nelio er et offer for borgerkrigen som herjet Mosambik i et utall år, familien hans er drept eller forsvunnet, han selv er slynget ut i det store intet. De barna han kommer sammen med, og som han etter hvert blir en ubestridt leder for, er enten, som ham, ofre for krig, eller for fattigdom, eller for mishandling. Men selv i elendighet finnes det nyanser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og for å levendegjøre mangfoldet, fargerikdommen og kraften som finnes i disse barna, benytter Mankell seg på forunderlig utvungent vis av en rekke ulike fortellertradisjoner og fortellerteknikker. I det patosfylte raseriet over volden og urettferdigheten, i skildringen av kontrastene mellom fattig og rik, i det sosiale budskapet om man vil, gjenfinnes elementer av solid skandinavisk sosialrealisme. I selve fortellingens oppbygging, i den ubønnhørlige utviklingen fram mot Nelios død, gjenkjenner vi kriminalforfatterens evne til å komponere en intrige.

Her er også befriende streif av humor. Slik heter det om senhor Rodrigues, sjakkspilleren: «I løpet av alle de årene han hadde tilbrakt på festplassen, hadde han utviklet en betydelig dyktighet i å tape mot seg selv. Han visste at han var en dårlig sjakkspiller. Men inni ham fantes et hemmelig geni som var en uslåelig mester.»

Magi

Først og sist preges likevel boka av afrikansk magi og latinsk fantasi, og slik bør det vel være når man skriver fra den gamle portugisiske kolonien Mosambik, der det afrikanske og det latinske møtes. Nelio selv er en magisk person. Han er i besittelse av ukjente gaver, menneskene tyr til ham som til et orakel, han kan få det umulige til å skje. For å markere hans posisjon som dels kjempe, dels ånd og dels barn, lar Mankell det gå et jordskjelv over byen idet gutten forvandles til bare ånd. Og det føles som en naturlig konsekvens av hele romanens oppbygging at selve den avgjørende, skjebnesvangre scenen finner sted i et forfallent teater, der Nelio, som en siste tributt til en døende kamerat, har sneket seg inn med hele gategjengen sin for å oppføre et skuespill hvor grensen mellom fantasi og realiteter forsvinner.

«Comedia infantil» er en rik roman. Henning Mankell, som fram til nå mest har vært kjent for sine i og for seg utmerkede kriminalromaner om etterforskeren Kurt Willander fra den sørsvenske idyllen Ystad, har lagt en ny dimensjon til sitt forfatterskap, og en alen til sin vekst. For det er langt fra Ystad til Comedia infantil.

Det gjenstår å takke oversetter Kari Bolstad. Hun har gitt boka en vakker norsk språkdrakt.