Fargesterkt fra Halden

«Han regnes blant de betydeligste arbeiderdiktere som skriver i dag,» sier Aschehoug forlag om den relativt ukjente Kjell Gundersen (f. 1929) som først i godt modne år tok pennen fatt. Og Aschehoug har rett. Gundersens trilogi om det såkalte «Fyrstikkfolket» fra Halden er arbeiderlitteratur - og også heimstaddiktning - på sitt beste.

I romanen «Emelie fiskehandlerens datter» holder Gundersen seg trofast til Halden-området, men han går bakover i tid, til 1870-årene, den gangen byen het Fredrikshald.

Gjennom den i og for seg enkle historien om unge Emelie og hennes elskede Axel, behandler Gundersen, med atskillig dybde, spørsmål som alltid vil være sentrale: som konflikten mellom kjærlighet og pliktfølelse, mellom lojalitet og frihetstrang, mellom puritanisme - eller fundamentalisme og frisinn, og naturligvis, mellom fattig og rik. Og dette gjør han med solid historisk innsikt.

Romanen er også en fortelling om Norge i sin vorden, da landet slik vi kjenner det tok form. Gundersen legger sin historie bredt an, her er en rekke fortellinger i fortellingen, som bidrar til å levendegjøre det historiske perspektivet.

Denne i beste forstand lokale forfatteren lar seg til og med lokke til å forlate sitt elskede Halden. Sentrale deler av handlingen utspiller seg i Christiania, der vi tas med til så vel fornemme Kristian Augusts gate som bordellene på Ruseløkka.

Men først og fremst er «Emelie fiskehandlerens datter» altså en klassisk historie om to som elsker hverandre, og som får hverandre til slutt.

De slår seg løs fra alle feller og hindre som omverdenen, av ondskap, begjær eller misforstått omsorg, legger ut for dem, og står fram som fortjente vinnere. Det skal ikke stikkes under en stol at Gundersen nok i litt for stor grad gir seg sentimentaliteten i vold når han skal skildre de elskendes lykke og endelige triumf. Det skjemmer en ellers god roman.