Fargesterkt og smertefullt om den nådeløse psykiatrien

Vondt og vakkert fra en av våre mest eksklusive forfattere.

LYRISK OG VARM: Lars Amund Vaage har nok en gang skrevet en imponerende roman om sinnets grenseganger.
Foto: ERLING HÆGELAND/Dagbladet
LYRISK OG VARM: Lars Amund Vaage har nok en gang skrevet en imponerende roman om sinnets grenseganger. Foto: ERLING HÆGELAND/Dagbladet Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

||| ANMELDELSE: Mikal vender hjem til barndomsbygda sammen med sin kone. Bestemoren Sara er på sykehjem. Han har ikke sett henne på mange år. Heller ikke sin onkel Sam. De to utgjorde hans barndom, inntil de havnet på sinnssykehus. Sam først, siden Sara. Hva skjedde med de to? Hva består galskap av? Hva skjer på innsiden av et menneske med et åpenbart forvrengt virkelighetsbilde? Hva består til syvende og sist virkeligheten av?  

Det er tema i Lars Amund Vaages siste roman. Han er en av våre mest eksklusive forfattere, med en egen rytme i språket; en blanding av bevisst språklig enfold og tematisk presisjon. Gjennom et stramt kompositorisk grep bygger han opp denne smale romanen via fem fortellinger. Vi nærmer oss skjebnene til Sam og Sara først gjennom legen Mikal, som kjører mot bygda, innretter seg i sin barndoms hytte, gjenerindrer barndommen gjennom landskapet. Siden ser vi «galskapen» innenfra, først gjennom Sara, siden Sam. Det er hjerteskjærende lesning i all sin enkelhet.

Elektrosjokk Sara er hovedpersonen her. Sara som er overbevist om at hun egentlig er dronning. Sara som pynter til jul og feirer jesu fødsel i september, for da er det lyst. Sara som går inn i klasserommet til syvendeklassingene, lokket av deres nydelige sang. Sara som hører stemmer, ser skikkelser, og som martrer sine nærmeste i all sin urimelighet. Sara blir knust da hennes enfoldige sønn Sam blir hentet av to menn og kjørt til asylet. Der slår han seg vrang, og havner i kjelleren sammen med de virkelig gale. Og kommer ut igjen som en zombie: «Munnen var tørr. Tunga var langsam. Føtene skalv når han gjekk.. Sola skein så han måtte blinda igjen. Fuglane helt eit frykteleg leven. Han hadde gløymt korleis det var ute.»

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer