LYRISK OG VARM: Lars Amund Vaage har nok en gang skrevet en imponerende roman om sinnets grenseganger.
Foto: ERLING HÆGELAND/Dagbladet
LYRISK OG VARM: Lars Amund Vaage har nok en gang skrevet en imponerende roman om sinnets grenseganger. Foto: ERLING HÆGELAND/DagbladetVis mer

Fargesterkt og smertefullt om den nådeløse psykiatrien

Vondt og vakkert fra en av våre mest eksklusive forfattere.

||| ANMELDELSE: Mikal vender hjem til barndomsbygda sammen med sin kone. Bestemoren Sara er på sykehjem. Han har ikke sett henne på mange år. Heller ikke sin onkel Sam. De to utgjorde hans barndom, inntil de havnet på sinnssykehus. Sam først, siden Sara.

Hva skjedde med de to? Hva består galskap av? Hva skjer på innsiden av et menneske med et åpenbart forvrengt virkelighetsbilde? Hva består til syvende og sist virkeligheten av?
  

Fargesterkt og smertefullt om den nådeløse psykiatrien

Det er tema i Lars Amund Vaages siste roman. Han er en av våre mest eksklusive forfattere, med en egen rytme i språket; en blanding av bevisst språklig enfold og tematisk presisjon. Gjennom et stramt kompositorisk grep bygger han opp denne smale romanen via fem fortellinger. Vi nærmer oss skjebnene til Sam og Sara først gjennom legen Mikal, som kjører mot bygda, innretter seg i sin barndoms hytte, gjenerindrer barndommen gjennom landskapet. Siden ser vi «galskapen» innenfra, først gjennom Sara, siden Sam. Det er hjerteskjærende lesning i all sin enkelhet.

Elektrosjokk
Sara er hovedpersonen her. Sara som er overbevist om at hun egentlig er dronning. Sara som pynter til jul og feirer jesu fødsel i september, for da er det lyst. Sara som går inn i klasserommet til syvendeklassingene, lokket av deres nydelige sang. Sara som hører stemmer, ser skikkelser, og som martrer sine nærmeste i all sin urimelighet. Sara blir knust da hennes enfoldige sønn Sam blir hentet av to menn og kjørt til asylet. Der slår han seg vrang, og havner i kjelleren sammen med de virkelig gale. Og kommer ut igjen som en zombie: «Munnen var tørr. Tunga var langsam. Føtene skalv når han gjekk.. Sola skein så han måtte blinda igjen. Fuglane helt eit frykteleg leven. Han hadde gløymt korleis det var ute.»

Fargesterk og billedrik
Vaage er for mye av en poet til å skrive en mørk roman. Tvert om. Denne boka er fargesterk og billedrik. Det er også en vakker roman om barndomserindringer, og hvordan våre indre bilder bygges opp: «Det finst bilete som synest veikare og meir utsett en andre, og dei bleiknar fort og blir usynlige for tanken. Er dette fordi dei manglar kraft, eller kan grunnen vera det motsette, at dei har ein særleg styrke og ein bodskap ingen greier å leva med?»

«Skuggen og Dronninga » er smertefull lesning. Kanskje spesielt for de av oss med nære slektninger som har vært utsatt for psykiatriens nådeløse behandlingsmetoder: Som har vært vitne til det stirrende blikket etter en god dose elektrosjokk; den stive kroppen, den flate stemmen.

Med fare for å virke snusfornuftig, er det likevel en litterær fristelse å forskjønne galskapens eventyrlige fargerikdom. Vaage unngår det, riktignok med smal margin, i denne nydelige lille boka.