UKRITISK: Journalister mangler gjennomgående en kritisk distanse til de enkeltindivider som bruker media for å fremme sin asylsak, hevder Pål Lønseth. Her fra dekningen av deportasjonen av Maria Amelie. Foto: Erlend Aas / SCANPIX
UKRITISK: Journalister mangler gjennomgående en kritisk distanse til de enkeltindivider som bruker media for å fremme sin asylsak, hevder Pål Lønseth. Her fra dekningen av deportasjonen av Maria Amelie. Foto: Erlend Aas / SCANPIXVis mer

Får bare journalister mene noe?

DEBATT: Jeg prøver på ingen måte å «instruere mediene» i hvordan de skal gjøre jobben sin.

ASYLPOLITIKK: For halvannen uke siden arrangerte Justis- og beredskapsdepartementet et seminar om medias formidling av innvandringssaker. Der ble fersk forskning om hvordan enkeltsaker formidles av journalister presentert. Generalsekretæren i Norsk organisasjon for asylsøkere holdt et innlegg om presseetiske dilemmaer i innvandringsjournalistikken. Jeg snakket om medias dekning fra mitt ståsted som statssekretær i Justis- og beredskapsdepartementet.

Tema for mitt innlegg faller ikke i god jord hos debattredaktør Marte Michelet. «Det er så frekt at det nesten ikke er til å tro,» slår hun fast. I tillegg antyder hun at forskningen som ble presentert, var bestillingsverk fra Justisdepartementets side. Det er feil. Forskningsprosjektet var finansiert av Forskningsrådet gjennom programmet «Velferd, arbeid, migrasjon». Men hvorfor er det «frekt» at noen andre enn journalister - for eksempel forskere, politikere og byråkrater - drister seg til å mene noe om pressens dekning av innvandringsfeltet?

Pål Lønseth  Foto: Jarl Fr. Erichsen / SCANPIX .
Pål Lønseth Foto: Jarl Fr. Erichsen / SCANPIX . Vis mer

Jeg prøver på ingen måte å «instruere mediene» i hvordan de skal gjøre jobben sin. Under seminaret sa jeg imidlertid at jeg mener enkeltskjebner i for stor grad får dominere medias dekning av innvandringspolitikken. Det er ikke det samme som å mene at media ikke skal omtale enkeltsaker. Tvert i mot har jeg uttalt at det er viktig at enkeltsaker blir belyst i media, fordi man da får se konsekvensene av hvordan et vedtatt regelverk praktiseres. Likevel mener jeg det er problematisk at journalistene gjennomgående mangler en kritisk distanse til de enkeltindivider som bruker media for å fremme sin sak og som mener seg urettmessig behandlet av utlendingsforvaltningen.

Jeg skulle ønske at media stilte flere kritiske spørsmål til de ulike partiene om deres innvandringspolitikk. Hva er hensikten bak reglene som foreslås? Hvilken politikk vil politikerne konkret ha knyttet til de ulike spørsmål og dilemmaer som reiser seg under overskriften «innvandringspolitikk»?

Hva hvis det var en politiker som sa, som Michelet sier: «Norsk asylpolitikk er full av hårreisende og dramatiske fortellinger som hver og en burde ha ført til Maria Amelie-dimensjoner i medieoppmerksomhet, men som forbigås i stillhet.» Betyr det at vi ikke skal ha noen asylsaksbehandling, men heller åpne grensene for alle og en hver? Betyr det at flere skal få bli? Hva skal så være kriteriene? Hvordan skal reglene liberaliseres? Hva er helheten i denne politikken? Har den noe støtte i befolkningen?

Det er denne typen spørsmål, en slik helhetlig tilnærming, jeg synes blir borte så lenge mediene heller velger å vektlegge de «dramatiske historiene» fremfor sammenhengene i innvandringspolitikken. Også der man ikke skriver om enkeltsaker, men refererer politiske utspill, mangler ofte kritiske oppfølgingsspørsmål. Jeg savner ofte et «hvordan?».

Følg oss på Twitter

Michelet synes det er «selsomt» at Justis- og beredskapsdepartementet arrangerer et seminar om medias formidling av innvandringssaker. Det som virkelig ville være selsomt, var om debattredaktøren i Dagbladet mente at kun journalister kan mene noe om journalistikk. For hun mener da vel virkelig ikke det?