20110607Antonia Susan Duffy - Engelsk forfatter. Dame Antonia Susan Duffy, DBE (commonly known as A. S. Byatt born 24 August 1936, Sheffield) is an English novelist, poet and Booker Prize winner. In 2008,
Foto: Lars EIvind Bones/Dagbladet
20110607Antonia Susan Duffy - Engelsk forfatter. Dame Antonia Susan Duffy, DBE (commonly known as A. S. Byatt born 24 August 1936, Sheffield) is an English novelist, poet and Booker Prize winner. In 2008, Foto: Lars EIvind Bones/DagbladetVis mer

Farlig å ha foreldre som skriver barnebøker?

Forfatteren A.S. Byatt oppdaget at flere kjente forfattere av litteratur for barn selv hadde barn som begikk selvmord.

Den britiske forfatteren Antonia Susan Byatt (76), kjent som A.S. Byatt, er en elskverdig og vennligsinnet kvinne, særdeles britisk i lynne og humor. Hun er spekket med æresbevisninger fra britiske universiteter. Hun er adlet og bærer tittelen Dame foran navnet sitt.

Byatt regnes som en av de viktigste forfatterne i nyere engelsk litteratur og utgir i disse dager den 735 sider lange romanen «Barnas bok» på norsk.

Nå sitter hun i Bibliotekbaren i Oslo, og mellom hendene sitter hun og fikler med en rundt to og en halv centimeter bred rull med gjennomsiktig tape, som hun fra tid til annen sliter en bit av og samler i en klump. Hva er dette?

- Det hjelper meg til å tenke, sier hun. - Jeg har brukt slike ruller i alle år. Jeg kjøper dem i bokser og har alltid med meg en eller to. Jeg synes det er like greit å være åpen om det, ellers begynner folk bare å lure.

«Barnas bok» er et overveldende verk, en fortelling som trekker leseren dypt inn i epoken fra 1895 og et stykke inn i første verdenskrig. Som tittelen antyder, handler det om barn, men også om voksne, selvsagt, og om hvordan små liv kan bli ødelagt i en atmosfære av mørke familiehemmeligheter, fortielse og dårlige ekteskap. Hva var det som satte henne på denne ideen?

- På et tidspunkt ble jeg opptatt av hvor påfallende dårlig det var gått med ungene til flere av våre mest kjente barnebokforfattere, som var i sving i denne perioden, forteller Byatt. - De fleste av oss tenker jo at det må være fantastisk å være barn av slike fortellere, at de har hatt en oppvekst med begeistret høytlesning. Men slik er det altså ikke. Forfatterne skrev for sin egen skyld, ikke for barnas. Og de endte ofte i ulykke.

- På hvilken måte?

- Den første jeg kom over, var Kenneth Grahame, forfatteren av den kjente boka «Det suser i sivet». Han hadde en sønn, Alastair, som hadde dårlig syn. Kona til Grahame var en fjolle, som kledde seg glorete som en ungdom til langt oppi åra.

I stedet for å skaffe sønnen sårt tiltrengt medisinsk behandling, sendte de ham på den ene skolen etter den andre. Han klarte ikke å lære noen ting. I stedet ble han aggressiv, havnet stadig i slagsmål og gjorde selvdestruktive handlinger som å legge seg ned på veien foran biler. Skolene sendte ham tilbake. Han ble flyttet ut på landet som ungdom, og først da sendte Grahame noen kapitler av «Det suser i sivet» i posten til ham.

Grahame klarte å få ham inn på Oxford. Det var selvsagt håpløst. Etter sin første eksamen, drakk han et glass portvin, noe han ikke var vant til. Deretter dro han til en jernbanelinje, tok av seg jakka, la seg ned foran toget og døde. I ettertid ble det kamuflert som en ulykke.

Etter å ha blitt rystet over denne historien, fant Byatt flere liknende tilfeller.

- Alison Uttley, som skrev om «den lille grå kaninen», var en av mine egne favoritter da jeg var liten. Både hennes ektemann og sønn tok livet av seg. Edith Nesbit, forfatteren av flere kjente barnebøker, levde i et meget komplisert forhold. Hun oppdro fem barn, hvorav to var ektemannens barn med en elskerinne.

A.A. Milnes sønn Christopher Robin overlevde, men fikk ikke noe lykkelig liv. J.M. Barrie, som skrev fortellingen om «Peter Pan», hadde to adoptivsønner. Begge begikk selvmord.

Kanskje disse forfatterne på en måte forsøkte å forlenge sin egen barndom inn i voksen alder og at barna dermed ikke fikk være barn i vanlig forstand. Men det fins også rystende historier som ikke har med barnebokforfattere å gjøre.

- Som for eksempel?

- Jeg har vært opptatt av tilfellet Angelica Garnett. Nå må du følge med, for dette er komplisert. Hun er datter av Virginia Woolfs søster, og hun er fortsatt i live, 93 år gammel. Vi har faktisk samme forlegger.

Hennes mor, Vanessa Bell, ble gravid med en kunstmaler som het Duncan Grant. Hun ville absolutt ha et barn med ham. Men hun var gift med en mann som het Clive Bell, som tok på seg farskapet, til tross for at han visste hvordan det lå an. Denne Duncan Grant var en intenst promiskuøs herre som også hadde en kjærlighetsaffære med en viss David Garnett, kalt Bunny.

Barnet ble født, og David Garnett besøkte familien. Han så den lille Angelica og sa: «Når du blir stor, skal jeg gifte meg med deg.» Og ganske riktig, da hun ble 24, giftet hun seg med Garnett. Han forlot henne selvsagt, etter at de hadde fått fire barn.

Men det virkelig rystende er at Angelicas mor, Vanessa, tok datteren for seg da hun var 17 og fortalte henne at det var Duncan Grant, og ikke Clive Bell, som var hennes far, Grant som altså hadde vært Garnetts elsker. Hun forsøkte å bli venner med Duncan, men han avviste henne totalt.

Ble dette komplisert? Seinere skrev Angelica Garnett ei bok om alt sammen, «Deceived With Kindness». En fryktelig trist og deprimerende selvbiografi. Da sannheten gikk opp for henne, førte det til mental lidelse og angst.

I «Barnas bok» er rundt 20 barneskjebner bundet sammen til en historie som utvider seg i alle retninger. Den tegner et bredt bilde av epoken, denne merkverdig optimistiske og forunderlige tida før første verdenskrig eksploderte i Europa og brøt idyllen. En rekke familier trer inn på arenaen, sammen med representanter for tidas politiske og kulturelle liv, sosialister, anarkister, kunstnere og forretningsfolk.

- På overflaten ser det så lyst og lett ut, nesten barnslig. Jeg har forsøkt å trenge inn i mørket bak den tilsynelatende idyllen; denne incestuøse, hemmelige, fortiede og løgnaktige atmosfæren. Alt dette foregikk jo på den vakre, engelske landsbygda.

Jeg kjente ikke så mye til denne epoken før jeg begynte på boka. Den har fascinert meg sterkere og sterkere. Dette var den siste generasjonen som hadde store, barnerike familier. Og den første som forsøkte å snakke med barna sine over tekoppene. Men samtalene ble som regel helt feil.

- En hovedperson i boka er barnebokforfatter. Handler det også om forfatterens ansvar?

- Alle som skriver har ansvar. Ikke minst forfattere, særlig i vår tid med så mye blanding av fakta, fiksjon og selvbiografi. Man skriver om sine venner og sin familie. Slikt gjør meg redd. Jeg er litt overtroisk sånn. Det er som om man stjeler noe fra et menneske hvis man publiserer sitt bilde av vedkommende. Men dette gjelder ikke bare forfattere.

Det fins enorme mengder av skrift online i vår tid, Facebook, blogger og så videre. Alle skriver til hele verden. Iblant kan det romme fryktelige ting om andre mennesker. Nettet er et univers fullt av løgner og halvsannheter. Også avisene er begynt å gjengi blogger på ganske lavt nivå. Jeg tror ikke verden trenger alt dette. I verste fall er det livsfarlig.

Det fins flere eksempler på at folk har tatt livet av seg etter å ha blitt mobbet på nettet eller fått servert sannheter som ikke tåler dagens lys. Særlig unge jenter kan være virkelig fæle mot hverandre.

Til tross for den dystre bakgrunnen er «Barnas bok» en enestående opplevelse for den tålmodige leser. Den er full av nesten fotografiske scener og bilder fra epoken, nedtegnet etter grundig research.

- Mine favorittforfattere er Charles Dickens og George Eliot. Dickens var enestående når han skildret en scene, alt kommer til live, fullt av detaljer. Jeg liker forfattere som skriver slik, Marcel Proust. Og James Joyce, selv om jeg trøbler litt med katolisismen hans. Du kan lære av slike diktere, mer enn av Virginia Woolf, som jeg ikke liker. Uansett, Shakespeare er fortsatt den største av dem alle.

- Forsøker du å gjenopplive fortidas litterære teknikker?

- Du kan ikke skrive 1800-talls romaner i det tjueførste århundret. Jeg betrakter ikke det jeg skriver som konservativt. Jeg kommer etter dem som trodde de var moderne. De som trodde de ikke kunne lære noe av Balzac. Jeg betrakter meg som mer moderne enn dem.

- Fins det noen moral i «Barnas bok»?

- Jeg er ingen moralist. Men det fins likevel noe å lære av den. Da jeg var 22, ble jeg på et tidspunkt deprimert, redd og trist over livet. Jeg fant ut at jeg hadde et valg.

Enten kunne jeg være veldig opptatt av meg selv, eller jeg kunne rette oppmerksomheten mot verden og være interessert i alt. Jeg valgte det siste. Det er dette boka handler om: Å være interessert i alt!