Debatt: Integrering og kriminalitet

Farlig å stikke hodet i sanden

Å tørre å snakke om problemene med kriminalitet, innvandring og integrering er ikke å polarisere, men en forutsetning for å løse utfordringene vi ser i Oslo.

UTFORDRINGER: - Vi burde være glade for at Norge fortsatt har politikere som tør å møte utfordringene fryktløse, til tross for den personlige kostnaden, skriver Himanshu Gulati (Frp) i dette innlegget. Foto: Torstein Bøe / NTB Scanpix
UTFORDRINGER: - Vi burde være glade for at Norge fortsatt har politikere som tør å møte utfordringene fryktløse, til tross for den personlige kostnaden, skriver Himanshu Gulati (Frp) i dette innlegget. Foto: Torstein Bøe / NTB ScanpixVis mer
Meninger

Det er bra at offentlig ansatte tør å ytre seg og kritisere oss politikere. Det er en styrke ved vårt demokrati. Ofte bidrar de med kunnskap og erfaringer som er nyttig for debatten. Kronikken til politimannen Torkil Kvan, som gjennomgående angriper Sylvi Listhaug og Fremskrittspartiets søkelys på å løse hovedstadens utfordringer, mener jeg imidlertid bommer grovt.

Kvan mener at å ta opp utfordringen med integrering og kriminalitetsbølger «ødelegger for god forebygging». Han kommer riktignok ikke med konkrete eksempler, men angriper både Sylvi Listhaug og Fremskrittspartiet for å bidra til å skape problemer istedenfor å løse dem.

Vi burde være glade for at Norge fortsatt har politikere som tør å møte utfordringene fryktløse, til tross for den personlige kostnaden det har for den enkelte og deres familier når de tar opp kontroversielle temaer, som innvandring, i den offentlige debatten.

Den motsatte strategien, nemlig å stikke hodet i sanden og late som at vi ikke har utfordringer, har ført til enorme utfordringer i vårt naboland Sverige. Berøringsangsten for kontroversielle temaer har bidratt til at Sverige har fått flere no-go-soner, sterk gettoisering og noen av Europas mest dramatiske utfordringer med innvandring og integrering.

Jeg snakker mye med politifolk. Politifolk som daglig er ute i felt og møter utfordringene. Disse er ofte bekymret for hvordan situasjonen i Norge har utviklet seg. De har ofte en helt annen virkelighetsbeskrivelse enn det en del av «bedreviterne» og synserne i den offentlige debatten ser fra sine trygge kontorer. Dessuten er de ofte takknemlige når andre får fram deres politivirkelighet i media. Virkeligheten ute på gata, spesielt i en del av Oslos bydeler, har blitt råere og mer brutal.

Dette er blinkende varseltegn på at vi må tørre å ta tak i utfordringene før situasjonen i Norge blir enda likere realiteten i en del europeiske land.

Fremskrittspartiet er helt enig i at forebygging og involvering er viktig for å hindre morgendagens kriminalitetsutfordringer. Ungdom må involveres, det må tilrettelegges for sunne aktiviteter og trygge lokalsamfunn må skapes sammen.

Samtidig er det viktig å møte dem som driver med hardbarka og alvorlig kriminalitet, med en stødig hånd. Kriminelle ungdommer, innvandrergjenger og pøbler blir altfor ofte møtt med dialog og et vennlig smil når de blir tatt for å gjøre noe galt. Det skaper verken respekt eller tillit, og viser at en kriminell banevei i livet ikke får alvorlige konsekvenser. Det skaper en situasjon hvor ungdommene hele tiden tester hvor langt de kan tøye strikken.

Kvan skriver i sin kronikk at «kriminalitet er kriminalitet uavhengig av etnisitet eller fødeland». Jeg kunne ikke vært mer enig. Det er imidlertid svært farlig om vi feier fakta under teppet fordi statistikkene viser en tydelig overrepresentasjonen av personer med innvandrerbakgrunn.

Både når det gjelder alvorlige voldshendelser, personer i fengsel eller andre dystre indikatorer, er tallenes tale dessverre tydelige. Oslo kommunes Salto-rapport fra i fjor viste at bare én person av de 36 ungdommene som ble ansett som gjengangerkriminelle over flere år, hadde to etnisk norske foreldre. Det er ikke å polarisere å påpeke dette, men en forutsetning for å kunne forstå sammenhengen mellom innvandring, integrering og kriminalitet, og for deretter å gjøre noe med det.

Kriminaliteten vi ser ødelegger dessuten minst like mye for de norske innbyggerne med innvandrerbakgrunn som prøver å leve sine liv på en ærlig og god måte, på lik linje med andre nordmenn. Å diskutere kriminaliteten i Oslo uten å snakke om innvandring og integrering som en faktor, er derfor en naiv tilnærming som ikke vil føre noe vei.

Politiet gjør en viktig jobb på vegne av hele samfunnet. Jeg har derfor enorm respekt for den yrkesgruppen som Kvan er en del av. Spesielt i en situasjon hvor vi har sett at gjentakende bilbranner, ungdomsgjenger som angriper politiet, barn som raner barn, utstrakt narkotikaomsetning, og andre tøffe forhold gjør hverdagen tøffere for lovens forsvarere. Fremskrittspartiet har et genuint ønske om å tak i både utfordringene og de bakenforliggende årsakene som har gitt denne mer brutale og tøffe virkeligheten. Dette innebærer også å tørre å beskrive virkeligheten som den er.

Skal vi ha en reell sjanse for å rette opp utviklingen som har preget store deler av hovedstaden, må vi tørre å sette ord på problemene.