Farlig å være svart

Jesmyn Ward mistet fem av sine nærmeste på fire år. Hva er et svart liv verdt? spør hun.

JESMYN WARD: Erindringsboka «Menn vi høstet» handler om oppveksten hennes i Mississippi. Hun er blitt tildelt The National Book Award to ganger, i 2011 og i 2017, for romaner fra Sørstatene. Foto: NTB
JESMYN WARD: Erindringsboka «Menn vi høstet» handler om oppveksten hennes i Mississippi. Hun er blitt tildelt The National Book Award to ganger, i 2011 og i 2017, for romaner fra Sørstatene. Foto: NTB Vis mer
Publisert

«Min families historie er full av døde menn. Sorgen til kvinnene de etterlot seg, drar dem tilbake fra dødsriket», skriver Jesmyn Ward i «Menn vi høstet». Hun trekker noen av disse døde tilbake til livet i denne erindringsboka, som må leses som noe mer enn private minner. Boka forteller en bredere historie om hvorledes det er å vokse opp som svart mann i Sørstatene i dagens USA. I fattigdommen, arbeidsledigheten, dopmisbruket, håpløsheten og selvforakten.

Jesmyn Ward (f. 1977) er forfatteren fra Mississippi som mot alle odds er belønnet med den gjeve National Book Award to ganger, for romanene «Det som reddes kan» i 2011 og «Syng, gravløse, syng» i 2018. Mellom disse to suksessene utga hun memoarboka «Menn vi høstet». Det er ingen tradisjonell klassereise hun her beskriver; av typen fattig, svart jentes vei fra sumpene i sør til parnasset i nord. I stedet forteller hun sin historie gjennom de nesten uunngåelige dødsfallene til fem unge gutter som sto henne nær; tre venner, en fetter og en bror. Spørsmålet som går igjen i hele boka, er: Hva er et svart liv verdt?

Dype røtter

Bevegelsen Black Lives Matter har aktualisert spørsmålet etter flere politidrap på svarte gutter og menn. Men det har dype røtter. Bokas tittel, «Menn vi høstet», henspiller på den legendariske borgerrettsforkjemperen Harriet Tubmans observasjoner fra den amerikanske borgerkrigen, fra et slag i 1863 der en tropp med svarte soldater ble meiet ned. Regnet som hørtes var blod, «og da vi kom for å ta inn avlingen, var det døde menn vi høstet». Samme spørsmål berøres i Ta-Nehisi Coates bestselgende essay «Between the World and Me» (2015), formulert som et brev til hans tenåringssønn om den overhengende faren ved å vokse opp i en svart kropp i USA.

Mississippi er den fattigste delstaten i USA. Hver fjerde innbygger der lever under fattigdomsgrensen. 35 prosent av befolkningen er svart. Jesmyn Wards styrke er at hun gir liv - og død - til den kjølige statistikken. Hun reiser monumenter over sine døde venner, men hun glorifiserer dem ikke. Har de vært småkjeltringer, fylliker, narkolangere, dophuer eller dropouts, skriver hun det som det var. Men en dyp kjærlighet til hjemstedet, menneskene og slekta, gjennomstrømmer alt.

Drept av fyllekjører

Historien om brorens død er vond. Jesmyn Ward bodde i New York i oktober 2000 da hun fikk beskjed om at Joshua var drept i en trafikkulykke. Hun skriver at hun fikk tatovert navnet hans på innsiden av det ene håndleddet og «Love brother» på det andre, for å hindre seg selv i å skjære over pulsårene i desperat sorg.

Joshuas bil ble truffet av en fyllekjører i 130 km/t. Hvit mann i 40-åra drepte svart 19-åring, men ble bare dømt for å ha stukket av fra ulykkesstedet og slapp ut av fengselet etter tre år. Joshuas mor ble tilkjent i overkant av 14 000 dollar (rundt 130 000 kroner) i erstatning, men fikk aldri pengene. «Så mye er livet til broren min verdt i Mississippi», skriver Jesmyn Ward.

Joshuas historie er den siste hun beskriver i boka. Ellers legger hun dem fram i omvendt kronologi. Fem døde på fire år. Roger (1981-2004) døde av hjertestans i kokainrus. Demond (1972-2004) ble skutt i hagen, på vei hjem fra kveldsskift, muligens fordi han skulle vitne mot en narkolanger. C.J. (1983-2004) brant i hjel i bilen etter å ha kollidert med tog på en umerket planovergang. Ronald (1983-2002) skjøt seg i hodet etter en krangel med kjæresten. «Han må ha glemt hvordan det var å stå ute under den varme Mississippi-sola, å bli gyllen i huden av den, og føle seg elsket og levende og vakker», skriver Ward.

Vaskehjelpas arv

For boka er også en dyp kjærlighetserklæring til hjemstedet, den fattigslige byen DeLisle ved Golfkysten, øst for New Orleans. I kapitlene mellom hvert dødsfall beskriver Jesmyn Ward sin egen og familiens historie. Her er alle i slekt med alle, en salig blanding av svarte, hvite og indianske urfolk, fransk-, spansk- og engelsktalende i en udefinerbar kreolsk miks. Her bor folk i hustrailere, får barn i tenåra, selger dop mellom jobbene i kassa på supermarkedet eller bensinstasjonen. Jesmyn var eldst i ungeflokken på fire; faren hennes var notorisk utro, flyttet hjemmefra og fikk seks barn til med fire kvinner.

Bak disse mennenes desperasjon, selvforakt og håpløshet står kvinnene som sliter helsa av seg i kampen for å oppdra barn og holde familien sammen. Det som skinner mest av Jasmyn Wards bevegende og vonde beretning, er anerkjennelsen av morens innsats, hun som var vaskehjelp hos rike hvite, hun som ga datteren mot til å fortelle denne historien.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer