BLIR ANBEFALT: «Gjeterens bok», som er ført i pennen av den mystiske «Skriveren», anbefales av forfatter Paulo Coelho. Foto: Agnete Brun/Dagbladet
BLIR ANBEFALT: «Gjeterens bok», som er ført i pennen av den mystiske «Skriveren», anbefales av forfatter Paulo Coelho. Foto: Agnete Brun/DagbladetVis mer

Farlig banalisering av ondskapen

Nyspirituell mystifisme.

ANMELDELSE: «Gjør frykt om til kjærlighet, erstatt fortvilelse, hat og hjertesorg med vennligere, ømmere følelser. Gi liv til en vidunderlig ny verden (...)» heter det i «Gjeterens bok».

I anstendighetens navn går det vel ikke an å harselere over et sånt budskap akkurat nå.

«En inspirerende og gripende fabel». Slik beskriver Paulo Coelho boka, som mystifistisk nok ikke har annet forfatternavn på forsiden enn «Skriveren». Det er historien om hvordan en bønn forandret verden. Den er lagt til en mytisk tid i et ikke navngitt land, der tre mennesker er på jakt etter «Den nye veien».  

Ny-mytisk Egentlig er det en ny-mytisk fortelling om bakgrunnen for Frans av Assisis bønn: Han fremstår her i skikkelse av gjeteren Joshua, «en ydmyk vandrer på jorden», hvis håp det er å være rettferdig og barmhjertig. Han møter den tidligere slavinnen Elisabeth, som har arvet et kart som skal vise Den nye veien.

Farlig banalisering av ondskapen

Sammen med unge foreldreløse David, begir de seg på vandring mot en farlig hule som ingen tidligere har kommet levende fra. De veiledes av Den blinde - en slags Moses, som kommer med formaninger om farene de møter på veien.   

Boka er en salig blanding av bibelske lignelser, fabler og nyspirituell visdom, med kapitteloverskrifter som «Fra dypet jeg deg kaller», «Å se er å tro.»

Hovedbudskapet er hvordan kjærlighet, ydmykhet og visdom kan forvandle verden. De tre er på leting etter Den ene, men i motsetning til søken etter en bibelsk Frelser, har boka et langt mer moderne budskap. «Den viktigste lærdom er at det vi er på leting etter som oftest finnes allerede inne i oss selv.»

Farlig banalt Den type nyspirituell psykologi er like sant som det er sagt - men også så uangripelig, flytende og uforpliktende at det ihvertfall for meg fremstår som helt ubrukelig.

Det er muligens en fjern assosiasjon - men det kan minne om en bemerkning jeg hørte etter 22.07: Hadde bare gjerningsmannen fått en klapp på kinnet i barndommen, så ville ikke dette ha skjedd - slik Hitler også engang burde fått en klapp på kinnet.  

Sant nok. Men også en farlig banalisering av ondskapen.