ETISK MINEFELT: Marit Christensen kommer med bok om Wenche Behring Breivik.Det har aktualisert debatten om et slags PFU  for sakprosabøker. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
ETISK MINEFELT: Marit Christensen kommer med bok om Wenche Behring Breivik.Det har aktualisert debatten om et slags PFU for sakprosabøker. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Farlig etikk?

Sakprosaist Ivo de Figueiredo har gått hardt ut mot ideen om at også bøkenes verden kan trenge omforente etiske retningslinjer. Men hva er han redd for?

Kommentar

Kjersti Løken Stavrum har etterlyst et slags PFU for sakprosabøker. Det er Marit Christensens bebudede bok om Wenche Behring Breivik som har aktualisert spørsmålet. For hva er egentlig forskjellen mellom en stor featureartikkel og en journalistisk sakprosabok?

Forslaget ble kjapt sablet ned. Noen sier at det uansett bare blir et «supperåd» uten reell innflytelse, andre har klaget over at dette er enda et eksempel på «rettsliggjøring» av et felt som ikke bør underlegges jurisdiksjon, mens Figueiredo selv frykter at et etisk organ skal forhindre ytringsfriheten på «det frie intellektuelle feltet».
Forleggere forsikrer at etikken løpende blir ivaretatt, og kritikere mener at kritikken allerede fungerer som faglig og etisk korrektiv for bøkene. Åpen debatt sikrer fortløpende etisk sjekk av den litterære varebeholdningen.

«Bokhandleren i Kabul» trekkes ofte fram som merkesak. Her fikk navngitte personer oppdiktede tanker, og deres intime betroelser ble spredt verden rundt. Det havnet i retten, og i én instans gikk det i Kabuls favør, i neste omvendt. Anke ble avvist og den fornærmede part er avkrevd 800.000 kroner i garanti for å få fortsette saken. Dette er nylig klaget inn for menneskerettighetsdomstolen.
Men ble merkesaken noen rettesnor? Den blir nok diskutert mellom forlagsredaktører og forfattere under arbeidet med bokmanuskripter, men hver og en får fortolke den etter egen drift.

Et kyndig utvalg kunne ha drøftet dette problematiske grenselandet og avgitt en begrunnet kjennelse. Den ville med tiden lagt seg ved siden av andre kjennelser, og etter hvert ville vi få et korpus av etiske betenkninger om hva som er rimelig og ikke rimelig å utsette folk for i bøker. Selvsagt ville det også omfatte nonfiction som påstår seg å være romaner.
Hvordan skulle noe slikt hindre forfatternes frihet? Tvert imot - det gir større frihet for forfatterne. Ikke minst frihet til å bryte regler, men nå med skjerpede begrunnelser.

Og er det sant at forlag flest foretar etiske vurderinger fortløpende? For noen år siden offentliggjorde ei bok samtlige navn på dødsdømte nazister etter krigen, hvorav bare en tredel var blitt eksekvert. Flere av de navngitte levde fortsatt. Kunne det ikke vært en fordel om et etisk råd drøftet om slikt virkelig er nødvendig?
Den ulike praksisen for presse og bøker skaper dessuten et etisk tomrom. Når avisene siterer «saftige» biter fra publiserte bøker, omgår de sitt eget Vær varsom-system. For det har vel aldri skjedd at noe organ er blitt felt i PFU for å referere saker som allerede er brettet ut i bokform?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook