Farlig liberalisering

Terra-skandalen har rystet hele kommune-Norge. Et vesentlig forhold i denne saken er lite berørt. Et liberalisert lovverk og forskrifter knyttet til kommunens finansforvaltning er preget av skjønnsmessige formuleringer og vurderinger. Det åpner for den typen finansakrobatikk Terra-skandalen har avdekket.

I 2001 kom forskrift om kommuners finansforvaltning. Kommunaldepartementets opprinnelig forslag til forskrift var restriktivt, mens både Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH), Sparebankforeningen og Kommunenes Sentralforbund (KS) talte sterkt for en mer liberal forskrift – og sånn ble det. I høringsuttalelsene fra Sparebankforeningen og FNH fremmes betydelige motforestillinger knyttet til de detaljerte forbudsbestemmelsene som var foreslått. De mener det bør være kommunestyrets ansvar å trekke opp detaljerte retningslinjer for finansforvaltningen. Dette ble også slått fast både i forskrift og i Kommuneloven. Dette har i ettertid lagt grunnlag for store oppdragsmuligheter for finansnæringen – både med anbefalinger av alle typer investeringer, samt kvalitetssikring av kommunenes egne finansreglementer.

Fagforbundet mener at Kommunaldepartementet må gjøre innstramminger i loven, slik at kommunene ikke kan gamble med inntektene sine. Kommunenes penger skal brukes på innbyggerne, og ikke havne i lomma til grådige rådgivere, meklere og finansinstitusjoner. Kommunene, og i dette tilfellet finansnæringen, forvalter våre felles penger. Tap i denne størrelsesorden får direkte følger for innbyggerne og de ansatte i kommunene.

Kommunens penger er fellesskapets midler. Fagforbundet er en sterk tilhenger av at kommunene skal ha minimal risiko av sine pengeplasseringer. Vi ser av erfaringene fra Terra-saken, samt tidligere finansskandaler med kommunale pensjonskasser i Bærum og Halden, at liberale investeringsregler fører til at enkelte kommuner taper store penger.

Pengeplassering bør ikke være en kommunal oppgave. Lovverket knyttet til kommunal regnskapsføring krever at verdifall på aksjer – såkalte finansielle omløpsmidler – skal føres som en driftsutgift. Samtidig krever kommuneloven at driftsregnskapet skal være i balanse hvert år. Det betyr at kommunale tjenester kan bli salderingspost for verdifall på verdipapirer.

I tillegg til at kommuneloven setter strenge krav til driftsbalanse hvert år, gis det heller ikke åpning for at eventuelle driftsunderskudd kan dekkes med lån. Det skal tilbakebetales over neste års driftsbudsjett. Man kan heller ikke selge kommunal eiendom for å dekke underskudd. Dette formuebevarelsesprinsippet er helt sentralt i den kommunale økonomiforvaltningen. Dette prinsippet står selvsagt i sterk kontrast til at kommuner plasserer sine midler i verdipapirer med høy risiko.

Å overlate risikovurderingene til den enkelte kommune synes finansnæringen er helt greit. I deres høringssvar 05/12/00 skriver de at staten i forvaltningen av Petroleumsfondet har vist stor innsikt i forhold til risikokontroll knyttet til investeringer i utenlandske aksjer. Dette bør legges til grunn i kommunenes finansforvaltning. Hvilken sammenlikning!

Petroleumsfondet er for det første styrt av et klart mer detaljert regelverk i sin forvaltning enn kommunene – til tross for at kommunene har klart mindre kompetanse. For det andre har Petroleumsfondet et meget langsiktig investeringsperspektiv, mens kommunene skal ha midler til å løse løpende driftsoppgaver.

Departementet bør snarest sette i gang et arbeid som innebærer at lov og forskrift hva gjelder plassering av kommunale midler gjøres klart mer restriktivt, og hvor fokus legges på minimal risiko. Her finnes det også en rekke plasseringsmuligheter – som blant annet statssertifikater, statsobligasjoner og bankinnskudd. Departementet bør også revurdere liberaliseringen av kommunens adgang til låneopptak. Det kan hindre for stor kommunal gjeldsbyrde, og sørge for at offentlige investeringer kan koordineres bedre. God økonomistyring i kommunal sektor handler også om bedre utnyttelse av realinvesteringer.

Departementet bør også revurdere forslag til ny forsikringslov fra 2008. Her gis det økt adgang for at livsforsikringsselskapene kan overføre risiko til kommunene – som igjen åpner for at meklere kan utnyttet manglende kunnskap om finansrisiko i kommune.

Det er betryggende at kommunalminister Manghild Meltveit Kleppa var raskt ute med å varsle et arbeid med å se på endringer i lovverket med sikte på å forhindre liknende saker i framtida.

Når kommer neste skandale? KS skriver at: «Det store flertall av landets kommuner gjør en utmerket jobb med finansforvaltningen. Terra-saken er ekstrem og gjelder noen ganske få kommuner». Og konkluderer med at regelverket er godt nok! Men et helt sentralt formål med et regelverk er vel nettopp å fange opp de som tråkker feil – selv om flesteparten styrer godt uten detaljerte regler og forbud.

Konsekvensene av å tråkke feil på dette området blir som vi nå ser betydelig. Fagforbundet er bekymret for at store tap ikke vil begrense seg til få kommuner. Mange kommuner har de siste årene gjort store finansielle investeringer som følge av salg av e-verk – med større eller mindre risiko for gevinst eller tap.

Selv etter at Terra-skandalen var et faktum, kunne vi lese i Bergens Tidende at Kvinnherad kommune roser seg selv for å ha gjort lukrative investeringer. Blant annet i hedgefonds som er blant de mest risikofylte investeringer man kan gå inn i.

Fagforbundet frykter for muligheten av at Terra-saken bare er først i en rekke av framtidige kommuneøkonomihavarier. Det bør også både regjeringen og KS frykte. Derfor må vi få på plass et regelverk som hindrer at det gambles med felleskapets penger.