Farlig morsom

Moderne tider innvarsler en ny Chaplin-feber. Hvem skal føle seg truet?

«CHAPLIN HAR ALLTID

sett proletaren i den fattiges skikkelse: heri ligger den brede menneskelige styrken i hans filmer, men også deres politiske tvetydighet,» skrev Roland Barthes i «Mytologier» om Charlie Chaplins mesterverk «Moderne tider». Nå settes denne filmen fra 1935, som ble Hollywoods siste stumfilm, opp igjen på norske kinoer. Og det blir mer Chaplin-feber i høst: i november slippes ti nyrestaurerte Chaplin-filmer på DVD. Visst tåler den lille landstrykeren, med bowlerhatt, bambusstokk og altfor lange sko, møtet med et ungt og teknologisk bortskjemt publikum - han er jo en tidløs skapning - men har filmene fortsatt sprengkraft?

«MODERNE TIDER»

ble til under depresjonen på 30-tallet. Det sies at inspirasjonen til filmen kom under en omvisning i Fords bilfabrikker i Detroit, der tempoet ved samlebåndene var oppdrevet. Mennesker ble behandlet som maskindeler, men det var hakket bedre enn tilværelsen som arbeidsløs. Da Chaplin maktet å lage folkelig humor av arbeidernes umenneskelige forhold, uten å underslå den politiske basisen for komikken, provoserte han de amerikanske myndighetene nok til å bli beskrevet som leverandør av kommunistisk propaganda. Akkurat det var ikke noe nytt for den britiske filmmakeren.

FBI OVERVÅKET

Charlie Chaplin i mer enn 50 år. «Mappa» hans er på drøye 1900 sider, hovedsakelig sladder av nedrigste merke, som nå er tilgjengelig på nettet. Det var FBI-direktøren gjennom 48 år, J. Edgar Hoover, som var besatt av tanken på at en folkekjær komiker kunne inspirere massene til revolusjon. I 1922 sendte han en undercover agent til en fest i Chaplins studio, og infiltratøren meldte tilbake at selskapet var preget av «parlour bolsheviki» og at det ble snakket om «filmens rolle i propagandamessig sammenheng hva gjaldt arbeiderkamp og revolusjon». Overvåkingen kom aldri i nærheten av å påvise at Chaplin var medlem av noe kommunistisk parti, men den ble etter hvert så konspiratorisk i sin karakter at overvåkerne til slutt mente det var suspekt nok at Chaplin aldri søkte om amerikansk statsborgerskap.

CHAPLINS USA-HISTORIE

er et lærestykke i nasjonal paranoia, men elevene har åpenbart ikke lært mye.

Våre dagers trakassering av artister som har satt spørsmålstegn ved USAs krig og okkupasjon av Irak - fra Dixie Chicks til Sean Penn - er som et uttrykk lånt fra en annen komiker: «Déjà vu all over again.»

Er det noe, utover tilgangen til et stort publikum, som gjør en kunstner - som kanskje bare er en amatørdissident - til en potensiell folkefiende? Se på sang- og dansescenen i «Moderne tider», der landstrykeren synger på uforståelig tullespråk foran jublende kafégjester som øyeblikkelig tar ham til sine hjerter, og man ser sprengkraften nettopp i Chaplins tvetydighet.