Farlig mus mot rik dinosaur

Enten du har kjørt i kø til fjellet eller nyter mangelen på folkeliv i byen, er sjansene store for at du bærer en dings som knapt eksisterte forrige påske.

Det er påske, og tid for å lese krim. Hæ? Tulla. Det er i stedet tid for å lytte til god musikk i fred og ro. Men se om ikke stikkordet likevel kan være «krim»...

Enten du nå har kjørt i kø til fjellet eller nyter mangelen på folkeliv i byen, er sjansene store for at du eller noen du kjenner bærer en dings som knapt eksisterte forrige påske. Navnet er iPod, vår tids hippeste «walkman», en digital jukeboks mindre enn en sigarettpakke, med kapasitet for opptil 10000 sanger. Det skulle vel holde til neste påske.

DU VELGER SELV

hva du vil fylle iPoden med. Og hvordan. Du kan legge inn spor fra lovlig kjøpte CD-er via din egen datamaskin. Men igjen er sjansene store for at filene stammer fra PC-ene til andre musikkfans verden over som har stilt sin digitale platesamling til allmenn disposisjon. Fildelingsprogrammer har gjort et ni- eller tisifret antall sanger tilgjengelig på Internett - gratis, brukervennlig og med utmerket lydkvalitet. Dette «tilbudet» er selvsagt platedirektørenes verste mareritt, og i USA har de gått drastisk til verks mot kopieringen: Massesøksmål mot helt vanlige, godtroende folk.

FØRSTE OFFER

var ei 12-årig jente fra New York som fikk 15000 kroner i bot for å ha lastet ned musikk på morens PC (det opprinnelige kravet var langt høyere). At den enslige moren bodde med to barn i en kommunal bolig og slet med økonomien, hjalp ikke. Familien representerte en alvorlig trussel mot internasjonale gigantforetak som EMI, Sony og Universal.

Virkemidlet glir inn i et velkjent reaksjonsmønster. Overfor de åpenbare problemene - og like åpenbare mulighetene! - som digitalisering og Internett representerer for musikkdistribusjon, har industrien vist seg like smidig og framtidsrettet som dinosaurer. Eller diktatorer. Imens har Apple, skaperne av iPod, utviklet en nettbutikk som selger enkeltlåter til under 7 kroner med kompensasjon til rettighetshavere. Halvannen million nedlastinger hver uke gjør iTunes Music Store til løsningen både for musikkbransjen og lovlydige musikkbrukere. I løpet av året blir suksesstilbudet tilgjengelig også for europeere.

MEN ALLE ER IKKE

like begeistret. Det finnes nemlig et annet Apple - selskapet til eks-Beatles-medlemmene (eller deres arvinger). Paul, Ringo, Yoko & co skal være «grenseløst irriterte» over at Apple-navnet nå knyttes til nedlasting fra nettet (selv i lovlige former), og snart blir det «eple mot eple» i rettssalen. Fra før er The Beatles kjent for å vokte sine samlede verker uvanlig nidkjært, blant annet ved å nekte all bruk av originalinnspillinger i film- eller reklamesammenheng. Selv barnevernsorganisasjonen Childline måtte fjerne en sang fra ei veldedighetsplate fordi den inneholdt en sample (lydsnutt) fra ei Beatles-plate. Men nylig fikk popmilliardærene merke at grasrota har fått muskler i digitalalderen.

DANGER MOUSE

kaller han seg - Brian Burton, 26-årig DJ og produsent fra Los Angeles. I januar slapp han en av pophistoriens mest usannsynlige album, bestående av hele vokalsporet fra «The Black Album», raphelten Jay-Zs avskjedsplate fra i fjor, lagt på ei seng av manipulerte samples utelukkende hentet fra «The White Album» med Beatles. Uunngåelig tittel: «The Grey Album». Stuntet hører hjemme i en hiphopkultur der mixtapes og bootlegs basert på andres plater er et vanlig og akseptert uttrykksmiddel. Jay-Z hadde til og med utgitt sitt album i en acappellaversjon (uten komp) nettopp for at andre lettere skulle kunne tukle med hans åndsverk.

SAMME SJENERØSITET

hadde ikke EMI, som straks krevde albumet stanset, selv om det dreide seg om skarve 3000 promoeksemplarer, de fleste gitt bort gratis. Danger Mouse ga etter, men det stoppet ikke jungeltelegrafen og fildelerne. «The Grey Album» ble plutselig selve symbolet på et legitimt opprør mot monopolindustrien, der fem selskaper kontrollerer 85 prosent av musikksalget og setter sitt behov for kontroll og profitt over interessene til musikere og fans. Mange mente EMI hadde sensurert et verdifullt kunstnerisk arbeid. Plata fikk rosende omtale i bladet Rolling Stone og ti poeng av ti mulige i musikkavisa NME. Enkelte hevder «The Grey Album» er den beste Beatles-plata siden «Abbey Road» fra 1969!

Men saken tok ikke av før 24. februar da aktivistorganisasjonen Downhill Battle organiserte en «Grey Tuesday» og fikk 170 nettsteder til å tilby «The Grey Album» for gratis nedlasting. Over 100000 eksemplarer - eller over 1 million enkeltlåter - fant veien til folks hjemme-PC-er i løpet av én dag. Det tilsvarer et salg som overgår Dido, Outkast og Norah Jones.

VERKEN EMI

eller Paul McCartney taper penger på «The Grey Album». Tvert imot har den økt interessen for Beatles-plata (som EMI visstnok likevel IKKE har rettighetene til, siden den aktuelle loven først ble innført i 1972). Dinosaurene kunne kjøpt rettighetene til Danger Mouses remix og tjent enda mer, i stedet for å bedrive paranoid kontrollvirksomhet på den kulturelle allmenningen. For «The Grey Album» reiser mange viktige spørsmål om eiendomsrett til kulturprodukter i vår tid. Lever vi ikke i en «samplingkultur» der både den teknologiske og den musikkestetiske utviklingen har løpt fra jussen og kapitalen? Hvorfor kan man utgi platte, spekulative coverversjoner uten å be noen om lov, mens kan nektes å bruke en to sekunders lydsekvens i en større, kunstnerisk motivert helhet? Hvorfor skal kreativt gjenbruk av fragmenter fra andres verk sidestilles med tyveri og piratvirksomhet, når collager og «ready-mades» har nytt anerkjennelse i billedkunsten i over femti år? For hiphopartister er samples selve råmateriale for musisering. Og betviler du at resultatet kan bli originalt eller bra, burde du i hvert fall laste ned «The Grey Album». Etterpå kan du prøve følgende tanke: En advokat braser inn i Abbey Road Studios mens Beatles spiller inn en av sine klassikere:

«Hei, dere har ikke lov å bruke den akkorden. Den tilhører Chuck Berry.»