Farlig Safari

Rumble in the jungle.

CD: Da Safariari (Jon Kristian Furuheim) i 2002 ga ut debuten «Zebra Knights», var det på høyden av tusenårsskiftets elektropopbølge.

Storfisk som Röyksopp og Bjørn Torske hadde brøytet seg inn i norsk musikkliv, og casiopopsild som Micromars, Remington Super 60 og Safariari stortrivdes i deres kjølvann. Lydbildet var friskt og fengende, skjørt og eksotisk. For ikke å snakke om sympatisk. Så sympatisk at Safariari gikk inn på Dagbladets topp ti-liste over de beste norske platene det året.

Viljesterk

Nå er derimot situasjonen en helt annen. I fjor ga Fredrikstad-/London-gutten Pleasure ut det strålende debutalbumet «Pleasure». Den trivelige popnaivismen ble resolutt sparket til side av en mer kynisk elektrofunk. Dette har Safariari heldigvis tatt til etterretning.

På «Goa Way» får man realitetene slengt rett i fleisen. Skiva strener av gårde som en viljesterk unge i trassalderen. Det er ikke annet å gjøre enn å følge etter med skrekkblandet fryd.

Her er det nemlig rom for motsetninger.

Lykke og kynisme

Lydbildet tillater både optimistisk lykke - «Don't Let The World» er et gledesutbrudd av en låt - og kalkulert kynisme. På «I Need Your Love» høres vokalen ut som den synges av en elektrofordervet Elliott Smith. Instrumentallåta «Sounds Like Miami» er som klippet ut av biltjuvdataspillet «Vice City». Og på «Megatron» klinger det i kirkeklokker, tar av i synth, og sender minnene til ishavsthrilleren «Orions belte».

Hvis jeg hadde hatt behov for filmmusikk til en ny, norsk krim, hadde jeg umiddelbart tatt kontakt med Safariari.