Farlig skepsis

Norske myndigheters mistro til asylsøkere kan ødelegge liv.

POLITISK LEDELSE

og utlendingsmyndighetene holder fanen høyt når det snakkes om rettsikkerhet for asylsøkere. Men når de samme autoriteter jevnlig viser sin glede over synkende antall asylsøkere samtidig som de utdeler et stort antall avslag, bør vi alle føle en viss skepsis til myndighetenes uttrykte vilje til den samme rettsikkerheten. Deres (og medias) fokus de siste årene har vært rettet mot de som utnytter systemet, ikke mot det store antall asylsøkere som faktisk har god grunn til å få beskyttelse. Min påstand er at dette har ført til økt mistro til asylsøkere. Myndighetene vil sikkert hevde at de ikke mistror asylsøkerne. Kontroll og mistro er ikke det samme, vil de si, og det er jeg enig i. Jeg tror likevel at skepsisen har gode levevilkår også i forvaltningen. I årenes løp har utlendingsforvaltningen sett mange eksempler på svake asylforklaringer. Det kan påvirke saksbehandlingen. I Norge er det en høy terskel for å innvilge asylstatus, en terskel som i seg selv kan virke forsterkende.

UTLENDINGSFORVALTNINGEN

har tapt flere utlendingssaker som har blitt reist for domstolene. Vi førte en sak i mars i år hvor Oslo tingrett kom frem til at Utlendingsnemnda sitt avslag til en asylsøkerfamilie fremsto som «sterkt urimelig». Retten kritiserte også Utlendingsnemnda for feiltolking av faktiske opplysninger. Retten kom derfor til at vedtaket var ugyldig. Utlendingsnemnda forsøkte seg på en knallhard linje, men tapte. Saken ble ikke anket, og familien fikk bli. Utlendingsnemnda tapte på nytt i en annen sak i juni. Borgarting lagmannsrett mente asylhistorien om grove seksuelle overgrep var troverdig. Utlendingsnemndas mistro ble tilbakevist.

Domstolen er en viktig sikkerhetsventil og det er de senere år vist en økende prøvingsvilje over statens skjønnsutøvelse, blant annet for å kontrollere at norske myndigheter etterlever sine internasjonale konvensjonsforpliktelser. Det er bare så synd at kun et lite antall asylsøkere har ressurser til å få prøvet sin sak. Staten gir dem ikke hjelp. Strengere asyl- og innvandringspolitikk og strengere praksis, øker behovet for domstolsbehandling.

ET ANNET EKSEMPEL

er en familie fra Kosovo som kom til Norge i 1998. De fikk først avslag av Utlendingsdirektoratet. Utlendingsnemnda avslo klagesaken i 2002. De mente at asylhistorien ikke var troverdig. Far i familien hadde gitt opplysninger til serberne under opptakten til Kosovo-krigen. Som følge av dette risikerte familien alvorlige hevnaksjoner fra sine egne om de ble returnert. Utlendingsnemnda mente at siden forklaringen først kom frem på et sent tidspunkt i saken, var den ikke troverdig.

Familien ga ikke opp. Sammen med familien satte vi i gang et omfattende arbeid som førte til at vi oppnådde kontakt med serbiske militære som bekreftet familiens historie. Vi undersøkte også saken i Kosovo og fikk bekreftet at familien ville være i livsfare ved en eventuell retur. Vi arrangerte møte mellom myndighetspersoner fra Norge og Serbia, hvor familiens historie igjen ble bekreftet, og norske myndigheter etterprøvde våre undersøkelser i Kosovo. I juli i år, etter flere års kamp, innrømmet Utlendingsnemnda at de hadde tatt feil. Familien hadde snakket sant og de fikk innvilget asylstatus. Resultatet ble selvfølgelig mottatt med glede, men familien var samtidig i sorg fordi far var blitt psykiatrisk pasient. Opplevelsen av ikke å bli trodd, ble for tung å bære. Det er ikke bare opplevelser fra hjemlandet som gjør asylsøkere psykisk syke. Norske myndigheters skepsis, eller mistro om du vil, kan ødelegge livet deres.

DET ER MYNDIGHETENES

ansvar å sikre at feil ikke skjer. Det er ikke krav til sannsynlighetsovervekt når asylsøkere forklarer seg om sitt beskyttelsesbehov. Men dette kan fort forbli teori når myndighetene (over)fokuserer på å finne brister i asylforklaringer.

Faren for feil er proposjonal med svekket rettssikkerhet. Stortinget vedtok nylig å kutte i asylsøkeres rett til fri rettshjelp. Helt unntaksvis skal det gis rettshjelp mens Utlendingsdirektoratet behandler søknaden. KRD (Kommunaldepartementet) mener at dette avhjelpes med at en organisasjon gir informasjon til asylsøkerne i innledningsfasen.

KRD mener også at Utlendingsdirektoratet uansett vil kunne ivareta asylsøkernes interesser på en tilfredsstillende måte. I høringsbrevet til endringer i rettshjelpsordningen, uttalte KRD: «Bakgrunnen for forslaget er at det etter departementets vurdering ikke er noe stort behov for omfattende advokatbistand i søknadsfasen. Det viktigste på dette tidspunktet er ikke å argumentere juridisk, men å fremskaffe alle opplysninger som er relevante for vurderingen av beskyttelsesbehovet. Dette er en oppgave som vi mener i dag ivaretas godt av Utlendingsdirektoratet».

RETTSIKKERHET

er ikke ensbetydende med advokatbistand, men det er feil å tro at utlendingsmyndighetene alene ivaretar rettsikkerheten. Det er også feil å tro at faktum og juss ikke hører sammen. KRD må tilstrebe at ingen ledd i utlendingsforvaltningen gjør feil. Det finnes sikkert eksempler på slett advokatbistand, noe KRD har vist til i sin argumentasjon for endringene. Men det rettes ikke opp ved å innføre en dårligere rettshjelpsordning. Det kan bare gjøres ved å styrke fagmiljøene, sikre at det finnes kompetente advokater og andre rettshjelpere, og sikre individuell bistand til den enkelte asylsøker under hele prosessen.

KRD ba høsten 2002 om en uavhengig evaluering av advokatordningen. Oppdraget ble gitt til konsulentselskapene rhKnoff, Agenda utredning og utvikling og lagdommer dr. juris Terje Einarsen. De konkluderte i mars 2003 med at en uavhengig og faglig kompetent advokatbistand må stå sentralt i en betryggende rettshjelpsordning i asylsaker. Det ble også anbefalt mer fri rettshjelp til asylsøkerne enn det som gjelder i dag. KRD tok ikke disse anbefalingene til følge, og fikk tilslutning i Stortinget til å gå i motsatt retning. Taperne er asylsøkerne som blir stående dårligere rustet i sin kamp for å overbevise utlendingsmyndighetene om sitt beskyttelsesbehov. De fortjener at politisk ledelse og Stortinger på nytt vurdere deres rettsikkerhet. Ny ordning skal være på plass 1. januar 2005. Det er ennå tid til å hindre nye feil.