Brukte surrogat: Debatten om surrogati har blusset opp etter at det ble kjent at politidirektør Øystein Mæland har brukt surrogat for å få barn. Foto: Stian Lysberg Solum/Scanpix
Brukte surrogat: Debatten om surrogati har blusset opp etter at det ble kjent at politidirektør Øystein Mæland har brukt surrogat for å få barn. Foto: Stian Lysberg Solum/ScanpixVis mer

Farlig språkbruk

Det hagler med fordommer mot alt man kan tenkes å finne på som barnløs.

Les også Julie Prices kronikk: Derfor er jeg surrogatmor

Dagbladet og VG har den siste tiden debattert surrogati. VG kjører hardt ut mot en kollega av meg som er blitt politisjef. De mener man ikke kan være det, psykiater, homse og samtidig ha surrogatbarn. Eller barn født av en surrogatmor i USA, for å være mer presis. Marie Simonsen i Dagbladet kommenterer at det ikke er ulovlig å være foreldre til barn som er blitt til ved hjelp av ulike former for reproduksjonsteknologi i Norge, det er bare noen av metodene som ikke tillates brukt her i landet.

Som tidligere infertil, forsker på infertilitet, rådgiver for infertile, gynekolog og kvinne vet jeg at enslige kvinner, par, menn i homofile ekteskap og andre søker mange ulike løsninger på sitt ønske om å få barn. Det ønsket er legitimt og sterkt, men når «andre» - andre enn de som lever i de sosialt aksepterte normative heterofile ekteskapene mellom 28 og 36 år - ønsker seg barn, så kalles ønsket eller produktet «egoistisk». Man bruker ikke den betegnelsen på barn som blir til ved samleie mellom en mann og en kvinne, ikke engang om det er en one night stand som ble til en graviditet. Det er altså lov å ønske seg barn, men bare om en gjør det slik moralistene og paven krever.

Surrogati er kontroversielt og vanskelig. I norsk virkelighet tilkjenner vi kvinner reproduktiv autonomi: Rett til å bestemme over egen kropp. Det var et svært viktig premiss i abortdebatten. Overfor indiske fattigere kvinner er vi i tvil. Er de autonome? Vil de dette? Blir de utnyttet?

Så kommer språket inn: «Kjøpe barn», sier de som er mot surrogati. Det er ikke noen menneskerettighet å få barn, sier andre. Barnløshet er ikke noen sykdom, hyles det. Barnløse og andre som ikke lever etter normene får det gnidd inn: De har ikke samme krav på verdighet og omtanke som folk flest. Menneskerettighetene er heldigvis universelle, og de er positive rettigheter. Derfor strider det mot deres kjerne å bruke dem som diskrimineringsverktøy. Man sier aldri «det er ingen menneskerett å få jobb, bolig, helsehjelp», selv om det noen ganger er en realitet at guds gaver ikke når alle.

Barnløshet er fremdeles stigmatisert, det er få som står åpent fram og sier «dette får jeg ikke til». Jeg skjønner hvorfor, det rett og slett hagler med harde fordommer over alt det man kan tenkes å finne på som barnløs: Prøverør, surrogati, eggdonasjon, alt som frarøver barn dets rette hellige plass i en velsignet kjernefamilie, der mor er mor og har mammaperm, og far er far og tar tre måneder for syns skyld.

Antropolog Marit Melhuus advarer om at den nye språkbruken om de som blir til ved hjelp av nye metoder kan få liv i gammelt språk. Lager vi nye uekte barn? Barn som får en mellomstilling mellom de som er ønsket og unnfanget på rettroende vis, og de mer suspekte barna som kanskje er betalt for?

Vil vi dette? Vil vi at barnløse, de som skaffer seg etterlengtet familie på annen måte enn heterofile ekteskap, enslige som ikke fant seg noen partner, skal snakkes nedsettende om, og at deres barn skal mistenkeliggjøres? Det er kanskje et prøverørsbarn i hver skoleklasse i Norge. Er de annerledes? Mindreverdig? Uønsket?

Det er en menneskerett å ønske seg et godt og verdig liv, med familie og sosial posisjon, ytringsfrihet og frihet fra diskriminering på vegne av hudfarge, etnisitet eller kjønn. Det er mange som har ulike funksjonshemninger og lyter som får behandling og muligheter, selv om ikke livet deres står på spill. Barnløshet kan avhjelpes med medisinsk behandling eller gjennom adopsjon.

Selv om man kan synes at det er vanskelig å svelge noen av grenseoppgangene rundt dette, er det viktig å ikke mistenkeliggjøre de som står der med barnet på armen. De er akkurat like glade for barnet sitt som alle andre er. Surrogati er der, vi må se det i øynene. Det er viktig at verken adopsjon eller surrogati får leve lovløse, uregulerte liv bak kulissene. Ved å kaste skam over det kan det hende man skyver handlingene under teppet. Det er ikke uten grunn at man legaliserte abort på 1970-tallet. Farlige aborter drepte kvinner. Abortsøkende kvinner og deres leger kalles ikke lenger mordere. Heldigvis.