Debatt: Frie nettplattformer

Farlig utvikling i «alternative medier»

Den «folkedypstenkningen» Resett og liknende nettsider hevder å forsvare, bygger på to grunnleggende prinsipper.

SANNHETSGEHALT?: I Herland Rapporten, publisert på YouTube i februar i fjor, intervjuer Hanne Nabintu Herland Resetts redaktør Helge Lurås. Her framstiller Lurås Resett som «et initiativ som skal utfordre massemediene vi har i Norge, og de etablerte medieplattformene både for nyhetsdekning og meningsinnhold». Skjermdump: Youtube
SANNHETSGEHALT?: I Herland Rapporten, publisert på YouTube i februar i fjor, intervjuer Hanne Nabintu Herland Resetts redaktør Helge Lurås. Her framstiller Lurås Resett som «et initiativ som skal utfordre massemediene vi har i Norge, og de etablerte medieplattformene både for nyhetsdekning og meningsinnhold». Skjermdump: YoutubeVis mer
Meninger

Flere nettplattformer påberoper seg å være eksklusive bærere av en sannhet som ingen andre i den norske offentligheten nærmest våger å røre, eller er blinde til å se. Hva er sannhetsgehalten i denne selverklæringen som folkets og offentlighetens veiviser? Dette illustreres godt i et intervju i Herland Rapporten, publisert på YouTube i februar 2018, med redaktøren for den da nylig lanserte nettplattformen Resett, Helge Lurås.

Hanne Nabintu Herland introduserer Lurås og Resett med å si at Lurås tydelig framstår som en voldsom trussel for de ledende mediene.

Hun fortsetter:

« … noen av tankene du har, kanskje representerer noe av det folkedypstenkningen som mange føler at de ikke får gjennomslag og gehør for i de mer elitistiske, sensurerte, ideologisk veldig illiberale avisene …»

Lurås, skjøvet fram som den intellektuelle kraften i kampen mot makteliten, forteller bekreftende om Resett som «et initiativ som skal utfordre massemediene vi har i Norge, og de etablerte medieplattformene både for nyhetsdekning og meningsinnhold».

Tross min sekulære funksjon og virke, er jeg mektig foruroliget over måter Resett, sammen med flere liknende nettplattformer, har etablert seg som hjem for alle med sterke og til tider ekstreme, motforestillinger til islam, og den muslimske innvandringen til Norge. Det er slike hjem styremedlem i Frp Frogner henviste til nylig da han, i en lidenskapelig kronikk, skrev at «det er først og fremst nye, alternative medier som beskriver og problematiserer utviklingen» knyttet til innvandring og islam, og beskyldte i samme slengen norsk presse for å være «for lite interessert i vinklinger som begrunner skepsisen mot mer innvandring og mer islam». Forfatteren runder det hele av med å advare de tradisjonelle mediene, mot «avgjørende samfunnsendringer» som «får utvikle seg i skyggen av medienes flomlys».

Da er det kanskje på sin plass å se litt nærmere på noen måter enkelte av våre «nye, alternative medier» beskriver og problematiserer samfunnsendringene på. Allerede i 2003 publiserte rights.no, nettstedet for den statsstøttede organisasjonen Human Right Service, et innlegg med advarsler om at «Gitt det store innvandringspotensialet fra den ikke-vestlige verden de kommende tiåra, risikerer vi å miste de, historisk sett, uslåelige godene vi har bygd opp».

Sannheten hos rights.no er altså å formidle hvordan landet vårt, rett foran øynene våre, går under. Og det er islam og en muslimsk invasjon som er skyldig i undergangen. Det var nettopp denne forestilte sannheten som lå til grunn når samme nettplattform, få dager etter massakren på 50 mennesker i to moskeer i Christchurch, New Zealand, informerte sine følgere om planene Dansk Folkeparti hadde om å «rive 30 moskeer». Spørsmålet plattformen stilte var om Norge burde «gjøre det samme? Det er jo et faktum at moskeer saboterer demokratiet og skaper enorme konflikter».

En annen nettplattform som «beskriver og problematiserer utviklingen» i vårt samfunn med interesse i «vinklinger som begrunner skepsisen mot mer innvandring og mer islam» er document.no.

Der leser vi om en mann som gjengir et dystert bilde av et Norge i en tragisk og drastisk endring. Mannen ser seg rundt på Stovner, men ser ikke en eneste norsk barnefamilie. Alt han ser er tredjegenerasjons innvandrerjenter som går i hijab. Mannen er trist og savner gamle Norge.

Samme nettsted gjengir en veldig kort reportasje om New Zealands statsminister, Jacinda Ardner, som få timer etter terrorhandlingen, møter noen representanter for landets muslimske befolkning. Reportasjen består av sju linjer om møtet, med to store bilder av statsministeren iført et hodetørkle. I kommentarfeltene under reportasjen, leser vi lesernes «sympatierklæringer»: «Hvilken "kondolanse" får man fra muslimene, når en av deres terrorister f.eks. dreper 85 mennesker med en lastebil og hvilke trusler om hevn får de, for sine tusener av terrorangrep i vesten?», eller «Underkastet seg med hijab med en gang, og kryper på sine knær for muslimene. Kvalmende».

Samme temaet, med statsminister Ardner på New Zealand, iført hodetørkle, får også oppmerksomhet i kommentarfeltene på Resett: «Hva er vitsen med hodetørkle? Hun kan vel være like empatisk uten sjal på hodet eller?». Til svar får han blant annet: «Noen kan bli seksuelt opphisset, det passer sikkert dårlig». Litt av en «folkedypstenkning» det.

Både Document og Resett må for all del gjemme seg bak klisjeen «vi er ikke ansvarlig for ulike ytringer på våre sider», men de kan ikke gjemme bort at de er blitt hjem til en bestemt ideologi der islam og muslimer er årsakene til alt som er feil i denne verden.

I en lederartikkel i Resett leser vi at «Spesielt den muslimske befolkningen øker raskt, og især av somaliere». Vi får ei lang liste av problemer forårsaket av islam og den økende andel av den muslimske befolkningen i Norge, før artikkelen avslutter: «Vi skulle aldri sluppet islam inn i Norge».

Kanskje vi i stedet skulle se på de faktiske, historiske og nåtidige virkeligheter for å utforske type løsninger som har, og som kan, rette på «feilene».

Den «folkedypstekningen» Herland gir Lurås æren av å være forsvarer for, bygger på to grunnleggende prinsipper.

For det første brukes, eller misbrukes til stadighet, informasjon på nettplattformene til å underbygge ideen om at masseinnvandring, særlig fra muslimske land, truer med å tilintetgjøre vårt gode liv. Og for det andre får vi til stadighet servert at det er skjulte hender som forhindrer at det norske samfunnet skal få vite hva som egentlig foregår.

Frie nettplattformer var engang spådd å bidra til økt demokratisering ved å legge til rette for allmennhetens større deltakelse i debatt om viktige spørsmål av politisk og sosiokulturell art. Tendensene gjør spådommene til skamme når vi ser hvordan enkelte nettplattformer har bidratt til framveksten av en sterk ideologisk front med svært lite evne til å levere bidrag i møte med viktige utfordringer vi står overfor. Utviklingen er farlig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.