Farlig vakkert

For den som følger Jan Garbarek fra prosjekt til prosjekt, er det ikke til å unngå at musikken hans skaper mer enn nytelse.

CD: Garbareks komposisjoner og hans spill inviterer også til refleksjon. Eller skal vi kalle det fordypelse.

Som lytter føler man at Garbarek er ute på en livslang leting etter en musikalsk hellig gral. Hans toner bærer bud om en utopi som innebærer sjelefred og harmoni.

Natur og kultur

Garbarek har brukt stadig færre toner til å skape dette uttrykket. Hans virtuositet ligger ikke i noe ønske om å være verdens raskeste, reneste eller råeste saksofonist. I enkelte låter, for eksempel åpningslåta på det nye albumet, «As seen from above», er han likevel både rask, ren og rå i samspillet med Manu Katché på rytmeinstrumenter. Men det merkes ikke. Det er uanstrengt. Her er det som om musikken tilstreber å bli ren natur.

Men i neste låt, «In praise of dreams», skjer det noe. Her spiller Garbarek intimt sammen med den glimrende bratsjisten Kim Kashkashian, dessuten trakterer han synth og forsiktig rytme. Her blir natur i beste fall forvandlet tilbake til kultur.

Svimlende

Melodien som messende og litt ensformig utgjør låten, er nesten publikumsfriende i en bruk av klisjeer vi kunne vente av Secret Garden, men knapt av Jan Garbarek. Hva slags drømmer er det han priser? Våkne drømmer? Sovende drømmer? Strømmer av underbevissthet eller visjoner som skapes i våken tilstand?

Det lyder som det siste. Det blir altfor villet i sin jakt på skjønnhet.

Med dette utgangspunktet blir tittelsporet CD-ens svakeste. Resten av albumet veksler mellom de dypt originale og svimlende vakre til låter som står i fare for å halvdrukne i en bølgende synth. Enkelte av disse fabelaktige og intrikate samspillene mellom sax og bratsj får en til ønske alt som heter synther dit pepper'n gror.

Når Garbarek er på sitt beste - det enkle er som kjent det vanskeligste av alt - er han suveren. Når han lar seg friste av det innlysende vakre, står han i fare for å bli sin egen klisjé.

Det er selvsagt bedre enn å bli en annens klisjé, men det er likevel ikke godt nok. Ikke for en musiker av Jan Garbareks kaliber.