STIGMATISERT GRUPPE: Slik det er i dag blir politiet stigmatisert og stereotypisert som en homogen gruppe, skriver kronikkforfatterne. Foto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix
STIGMATISERT GRUPPE: Slik det er i dag blir politiet stigmatisert og stereotypisert som en homogen gruppe, skriver kronikkforfatterne. Foto: Gorm Kallestad / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Politireformen

Farlige halvsannheter som fasit i politiet

Det er ikke kultur i politiet for å ta opp uenighet. Der slutter man rekkene. 

Meninger

I vår forskning på politiledelse finner vi at farlige halvsannheter legger premissene for utformingen av det nye politiet. Farlige, fordi de ikke tar for seg kompleksiteten i politiet og nødvendig kunnskap om politipraksis som gir muligheter for å nyansere, problematisere og forstå komplekse fenomener. Halvsannheter, fordi manglende kunnskap gir stereotypisering, forenklinger og standarder som en oppskrift, en fasit, et svar på hva et framtidig politi skal være.

Gjørv-rapporten fikk liten støtte internt i politiet fordi den framsto som en halvsannhet. Den ga ikke et nyansert bilde av politiet, men et øyeblikksbilde av en ekstremsituasjon. Politikere og ansvarlige ledere hadde i etterkant behov for å ta ansvar, rydde opp og ta kjappe grep. Det var derfor ikke rom for kritiske røster innad i politiet. Det er heller ikke kultur i politiet for å ta opp uenighet. Heller kjennetegnes kulturen av å følge ordre, slutte rekkene og gjøre så godt de kan innenfor rammene de får tildelt. Politiet har derfor ofte ikke en stemme og er ikke så godt synlige i samfunnsdebatten (med unntak av en fagforeningsleder eller to). De er samfunnets maktapparat som klapper igjen og gjør som de blir bedt om.

Gjørv-rapporten ble derfor en fasit på at politiet må endre holdninger, kultur og ledelse. Dette er fulgt opp ganske så ukritisk i politianalysen: «Ett politi – rustet til å møte framtidas utfordringer», også omtalt som nærpolitireformen. Politianalysen er basert på tolv møter på en til to dager og drøye 60 møter på spesifikke temaer med ledere på forskjellige enheter og ulike distrikter i politiet.

Gjørv-rapporten (160 møter og befaringer, men politiet bare en liten del av det materialet) viser til: « ...har vi ikke kunnet snakke med alle som har kunnskap om temaet, eller innhentet alle dokumenter av relevans, men at de gir et godt bilde av hendelsen». Å gi et bilde av hendelsen (Gjørv-rapporten) eller lage et rammeverk (politianalysen) er gode intensjoner, men bruken viser noe helt annet. Heller blir de vedtatte halvsannheter som benyttes som en ubestridt fasit på hvordan framtidas politi skal være, etterfulgt av hastetiltak med lite rom for diskusjoner, refleksjoner og tilpasninger.

Innad i politiet stilles det blant annet spørsmål ved ambisjonen om nærpoliti og om det er praktisk mulig, gitt sentraliseringen som foregår. Det er vårt inntrykk at mange politiledere imidlertid ønsker seg reform, de ønsker endring, de ønsker å bli bedre, de ønsker å levere kvalitet, de ønsker rett og slett å løse samfunnsoppdraget på en best mulig måte. Men hva endringene innebærer er ikke klart for dem – fordi det i liten grad er diskutert hva en reform betyr for etablert praksis i politiet. Ledelse blir derfor å ivareta leveringer som er bestemt, prioriteringer som er gjort, tidsfrister som er satt og samtidig famle i usikkerheten på å endre. De vet ikke hvorfor det skal endres eller hva det skal endres til. I stor grad handler leveransene om det som kan måles.

Kompleksiteten i samfunnsoppdraget reduseres således til målinger, styring og kontroll, noe som skaper farlige halvsannheter. Hverdagen i politiet er fullt av dilemmaer og paradokser, den er handlingsdrevet, operativ, problemløsende og uten en fasit, men flere mulige forklaringer og løsninger.

Leveranser og målinger er derimot basert på en sannhet, avvik og kontroll. Det forsterker fordommer og stereotyper framfor å utforske kompleksiteten og det å evne å håndtere denne i politiet. Heller enn stereotypisering og enkle fasiter for å finne raske løsninger, hvor politikere og POD påberoper seg sannheten, mådet vil si kompleksiteten i politiets arbeid må synliggjøres.

Reformer er risikable prosjekter med usikkert utfall. De krever som et minimum lederskap, koalisjoner som evner å gjennomføre, prosesser som inkluderer involvering og refleksjoner som en forutsetning for endring skal skje i praksis. Først da vil det gi mening innad i politiet.

Slik det er i dag blir politiet stigmatisert og stereotypisert som en homogen gruppe. Det er kanskje derfor enkelte politiledere gir uttrykk for at de fortsetter å gjøre det samme som de alltid har gjort, uavhengig av reformer, strukturelle overbygg og styringsiver fra oven.

Dette sto klart for filosofen Sokrates (470–399 f.Kr). Han argumenterte for at viten krevde kritisk tekning gjennom dialog, ikke overtalelse.

Kritisk tekning er avgjørende for at eksisterende kunnskap skal utvikles til ny kunnskap, og i dette tilfellet at ny kunnskap tar tak i utfordringene politiet står overfor. Kunnskap gjør det mulig å overbevise, mens halvsannheter bare vil overtale. Sistnevnte er derfor en farlig vei å gå.

Mertons begrep om selvoppfyllende profeti forklarer godt hva som skjer videre. Troen på et bilde av politiets rolle 22. juli eller et rammeverk basert på begrensede utvalgte stemmer, blir vedtatte halvsannheter uten forankring.

Uten å skape mening i politiet på hva og hvorfor, vil profetien gå i oppfyllelsen. Politiledere vil derfor agere ut fra forventninger om at reformen ikke er mulig å implementere, at prioriteringene er politikerskapt, og dermed vil de som mener at politiet ikke er villig til å endre seg få rett. Profetien går i oppfyllelse, men ikke fordi politiet ikke er endringsvillig, men fordi de ikke selv får være med på å skape en forståelse av hvordan, hvorfor og til hva de skal endre seg.

For politiet står det mye på spill fem år etter 22. juli, for mye på spill til at vedtatte halvsannheter bør sette premissene for politireformen, samt styre den operative hverdagen og prioriteringene som gjøres i de nye politidistriktene.

Svaret gir seg ikke selv. Men det er antakelig mye å hente på å slippe opp på sentralstyringen og målingshysteriet fra POD og politikere. Så også å skape debatt og eierskap innad i politiet, og blant sentrale politiledere, som er dem som til syvende og sist har ansvaret for å levere på et krevende og viktig samfunnsoppdrag.

Her kan det ikke skapes noen sannheter, men gode løsninger drives fram i prosesser for ivaretakelse av kompleksiteten.