I vår forskning på politiledelse finner vi at farlige halvsannheter legger premissene for utformingen av det nye politiet. Farlige, fordi de ikke tar for seg kompleksiteten i politiet og nødvendig kunnskap om politipraksis som gir muligheter for å nyansere, problematisere og forstå komplekse fenomener. Halvsannheter, fordi manglende kunnskap gir stereotypisering, forenklinger og standarder som en oppskrift, en fasit, et svar på hva et framtidig politi skal være.

Gjørv-rapporten fikk liten støtte internt i politiet fordi den framsto som en halvsannhet. Den ga ikke et nyansert bilde av politiet, men et øyeblikksbilde av en ekstremsituasjon. Politikere og ansvarlige ledere hadde i etterkant behov for å ta ansvar, rydde opp og ta kjappe grep. Det var derfor ikke rom for kritiske røster innad i politiet. Det er heller ikke kultur i politiet for å ta opp uenighet. Heller kjennetegnes kulturen av å følge ordre, slutte rekkene og gjøre så godt de kan innenfor rammene de får tildelt. Politiet har derfor ofte ikke en stemme og er ikke så godt synlige i samfunnsdebatten (med unntak av en fagforeningsleder eller to). De er samfunnets maktapparat som klapper igjen og gjør som de blir bedt om.