Farligere enn heroin

Berømmelse kan være verre enn heroin. Ofte farligere. Når du først har vært i rampelyset og likt det, er det vanskelig å la være. Du blir hekta. Alle som jobber med kjendiser i kultur- og underholdningsbransjen, vet det. Dagbladet, VG, Se og Hør, «Først & sist», «Stereo», «God kveld, Norge» osv. er avhengighetsskapende. Hva er ikke mer ynkelig enn å se has-beens og ekskjendiser i kassa på Rema, fremdeles kledd som om de var på høyden? Sånt gjør vondt, jeg får lyst til å ta fram blokka og kamera og gi dem tilbake en flik av berømmelse.

UTLENDINGER

blir like avhengige. Å være eksverdensstjerne er enda verre enn å være eks i et mindre univers som det norske. De største stjernene er for tida fotballhelter, selv ikke Bono kan hamle opp med Beckham. Og i likhet med idrettshelter er popstjerner ofte best i begynnelsen. Når hovmodet og potensen er på topp, kommer de beste platene - klassikerne. Unntaket som bekrefter regelen. Etter hvert kommer reprisene og enda dårligere repriser, etterfulgt av synkende salgstall og dalende popularitet.

FØRST UTEBLIR

medieomtalene, så kommer abstinensene, deretter kommer krisene, nye ekteskapsproblemer, fornedrelsen og mye vi aldri får høre om - før comebacket blir annonsert. Og plateselskaper er som regel ikke vanskelige å be. En nylansering betyr økt fokus på eksisterende katalog, samt håp om å stable artistene så pass på beina at de skal kunne selge den nye plata. Iblant lykkes det kommersielt, kunstnerisk er det ofte katastrofalt.

ALT HAR

sin tid. Å gi seg på topp er det beste en artist kan gjøre, og hvis man klarer å motstå comebackfristelsen, kan ettermælet være sikret. Deep Purple-dokumentaren om innspillingen av «Machine Head» på NRK i helga var et morsomt gjensyn med mine ungdomshelter - mye morsommere enn det lett tragiske møtet med bandet for to år siden på Drøbakfestivalen. Nå truer Return, The Pixies, The Wildhearts og Europe med resirkulering. Rykter sier at Led Zeppelin og The Police planlegger comeback. Jeg gleder meg ikke.