IKKE GJENNOMTENKT: «Det virker som om Lysbakken og departementet har verken har vurdert de juridiske eller praktiske sidene godt nok før man satte i gang en prosess med alvorlige konsekvenser for mange norske barn», skriver Marie Simonsen. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
IKKE GJENNOMTENKT: «Det virker som om Lysbakken og departementet har verken har vurdert de juridiske eller praktiske sidene godt nok før man satte i gang en prosess med alvorlige konsekvenser for mange norske barn», skriver Marie Simonsen. Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Farløs og feig

Skattedirektoratet kan ikke gjøre jobben for regjeringen.

Ulike lover og praksis har endt i et mareritt for norske surrogatforeldre og deres barn. I pinsen kom sjokkmeldingen dumpende ned i postkassen. Foreldrene fikk beskjed om at bare en kunne godtas som juridisk forelder. Vennlig hilsen skattedirektoratet. Innskjerpingen av regelverket skjer på initiativ fra Barne- og likestillingsdepartementet, et departement som man skulle tro var opptatt av barnas beste. Surrogati og eggdonasjon er forbudt i Norge, men det er ikke forbudt å være foreldre ved hjelp av surrogat eller eggdonor. Begge foreldre har vært registrert i Folkeregisteret og har hatt de samme rettigheter og plikter som alle andre mødre og fedre. Nå hevder departementet plutselig at en slik registrering er verdiløs, og plasserer dermed barna i et juridisk vakuum.

Det er ubegripelig at en barneminister ser det som sin oppgave å bryte opp velfungerende familier og ta fra barn en av foreldrene, men det er faktisk det som formelt skjer, med den uttryggheten det medfører. Det kan ingen hevde er til barnas beste, som bør være ministerens primære mål. Audun Lysbakken har signalisert at han vil skjerpe regelverket for å hindre norske par i å benytte seg av surrogati i utlandet. Det er en vanskelig øvelse, både juridisk og i praksis. Departementets løsning er å gjøre livet så ubehagelig for surrogatiforeldre at det skremmer andre fra å forsøke. Et nådeløst byråkrati kan stanse ethvert initiativ, og når attpåtil barn er involvert, vil de fleste tenke seg om to ganger. Metoden har vært praktisert til protester fra Lysbakkens eget parti i asylpolitikken, hvor regjeringen også har fått kritikk for brudd på barnekonvensjonen. Men da har man i det minste hatt mot til å si hva som var hensikten. I denne saken skjer det i en fordekt operasjon bestyrt av skattedirektoratet, uten forvarsel og uten hensyn til at etaters ulike praksis opp gjennom årene har gitt foreldrene grunn til å være i god tro.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Spørsmålet er om myndighetene juridisk har sitt på det tørre. Det er tvilsomt i forhold til surrogatbarn fra California, hvor en domstol har godkjent foreldreskapet. Norge har i hvert fall tradisjon for å anerkjenne vestlige staters rettskjennelser. Surrogaten har altså gitt fra seg rettighetene til barnet og kan følgelig heller ikke adoptere det bort, slik noen foreslår som en praktisk løsning. Stebarnsadopsjon kan dessuten ta mange år. Det virker som Lysbakken og departementet verken har vurdert de juridiske eller praktiske sidene godt nok før man satte i gang en prosess med alvorlige konsekvenser for mange norske barn. Det er dessuten uvanlig å gi en slik opprydding, som man kaller det, tilbakevirkende kraft. Vi må kunne stole på at det som står i offentlige registre er korrekt.

Den politiske begrunnelsen er ullen. Lysbakken luftet sitt moralske ubehag i et innlegg i VG, hvor han spurte om surrogati er kjøp av barn uten å gi et svar. Han støtter seg også på bioteknemnda, som mener surrogati er unaturlig, men det er politikerne som må sette grenser for assistert befruktning og moderne teknologi. Å tukle med naturen gjør vi allerede til glede for utallige barnløse. Det som ble ansett unaturlig for 20 år siden, er vanlig i dag. At bioteknemnda som regel stritter imot utviklingen, betyr ikke at politikerne må få moralsk panikk hver gang grensene utfordres.

Lysbakken må begrunne hvorfor grensen skal gå ved surrogati, og hvordan han har tenkt å håndheve et restriktivt lovverk uten å ramme barna loven er ment å beskytte. Et totalforbud er verken ønsket eller gjennomførbart, men Lysbakken legger opp til at alle surrogatiforeldre skal granskes og foreldreskap fastsettes når de ankommer Norge, i den hensikt å utelukke en som forelder. Eller for å si det på en annen måte, å ta fra barnet en av foreldrene. Det er ikke uviktig om man har juridiske rettigheter i forhold til barn. Ved skilsmisse, eller død kan det få dramatiske konsekvenser, men også i det daglige har det betydning. Derfor er det heller ingen løsning å gi surrogatforeldre amnesti, selv om det kan være politisk fristende. Det vil komme nye som havner i det samme vakuumet. Hva med dem?

Barneminister Lysbakken kan ikke la skattedirektoratet gjøre den skitne jobben. Han må også erkjenne farskapet til en politikk som fratar barn sine rettigheter.