– Fars død er skjelettet

Da forfatter Rune Christiansens far døde, ble han tvunget til å ta oppgjør med seg selv. Resultatet ble «Fraværet av musikk».

VESTFOSSEN (Dagbladet): I går ble Rune Christiansens nye roman «Fraværet av musikk» utropt til en av høstens bokfavoritter av Dagbladets anmelder. Forfatteren selv sier materialet lå dypt inne.

– Jeg har hatt en slags vegring i forhold til privatsfæren, og tenkt at min oppvekst angår ingen andre, sier Rune Christiansen (44).

Fire år har han brukt på å skrive «Fraværet av musikk». Fire år med nøye planlagte setninger; om døden og forholdet til en far.

Visnet ridder

– Under en kjøretur med forfatter og venn Per Petterson begynte jeg å berette om faren min. Petterson bråstoppet bilen, og sa: «Vi har kjent hverandre i 20 år, og så forteller du dette først nå?». Det ble en vekker, og jeg tenkte at her finnes det materiale jeg kan bruke, sier Christiansen.

Men hvordan Christiansen skulle bruke farsforholdet i bokform, ble ikke klart før han så en film om ridderen Sir Lancelot.

– Lancelot kom hjem uten å ha funnet den hellige gral. Alle de mytiske helteforestillingene visner, og der lå en parallell til min egen far. Mannen som forsøker å få til noe, men mislyktes, sier Christiansen.

I «Fraværet av musikk» er den navnløse mannlige hovedpersonen forfatter. Han har ett barn, og faren – som han hadde et vanskelig forhold til – er død.

Artikkelen fortsetter under annonsen

OM «FRAVÆRET AV MUSIKK»:  – Tittelen er veldig gyldig i denne boken, som er om fraværet av en person. Han har sin musikk, sine fortellinger, som nå er avsluttet, sier forfatter Rune Christiansen. Foto: FRANK KARLSEN
OM «FRAVÆRET AV MUSIKK»: – Tittelen er veldig gyldig i denne boken, som er om fraværet av en person. Han har sin musikk, sine fortellinger, som nå er avsluttet, sier forfatter Rune Christiansen. Foto: FRANK KARLSEN Vis mer

Trassighet

– Det min far gjorde fikk konsekvenser for oss andre. Han gjorde en oppfinnelse, og begynte på et prosjekt uten penger. Da det gikk galt sto vi på bar bakke, og gikk inn i en fattigslig tid. Dette skjedde midt i mitt eget prosjekt, nemlig å bli ungdom, sier Christiansen.

Det oppsto et slags brudd i forholdet til faren da de midt i Rune Christiansens overgang fra barn til voksen flyttet fra barndomshjemmet i Bærum, til fjellbygda Alvdal.

– Det ble en helt annen tilværelse. Et annet miljø, en annen kultur. Jeg distanserte meg fra livet han gikk i gang med, jeg ville ikke flytte. Det ble en slags latent avstand mellom oss, som far og sønn. Men det er nok også på grunn av min egen trassighet, at jeg vil gjøre ting på min egen måte.

– Er du bitter på faren din?

– Nei, jeg har ingen grunn til det. Men det var en form for fremmedhet i forholdet vårt. Vi var nære, men samtidig ukjente.

Farens død er, ifølge Christiansen, skjelettet som holder boka oppe. Tapet tvang fram en selvransakelse, som resulterte i boklig refleksjon.

Et kaleidoskop

– Plutselig var min fars liv en avsluttet historie. Og hans historie henger grundig sammen med min historie, min identitet, den jeg er. Da far døde ble det nødvendig å gå inn i meg selv, og se på hvem er jeg og hvem har jeg vært. Da åpner man for store og små spørsmål.

Spørsmål om døden, erindringen, hukommelsen, universet, religion, livet og de legemlige tingene, er hva Christensen tar tak i. Han håper det er usentimentalt, og hevder det ikke er en roman om hans far.

– Dette er ingen biografi, eller memoarbok. Uansett hvor mye det er basert på mitt eget erindringsmateriale og stoff, blir romanen bare en konstruksjon, sier han.

– Det er en avstand mellom meg og materialet. Boka er kaleidoskopisk, en sammenstilling av fakta og fiksjon.

Christiansen forteller at Østens filosofi har vært en viktig inspirasjon i boka.

– Buddhistiske spøkelseshistorier, som er moralske liknelser og handler om konfrontasjonen mellom det døde og det levende. Det er dypt og fascinerende, ytterpunkter jeg alltid har vært opptatt av. Motsetningen mellom det klassiske og moderne, det mystiske og det reelle, døden og livet.

– Hva er ditt forhold til Gud?

– Gud, religion og tro – det er kultur, en viktig kultur. Uten at jeg tror på Gud i en religiøs forstand. Men, man kan jo alltids håpe, sier Christiansen.

LES OGSÅ: