Fars rettigheter

Jens Brun-Pedersen skriver i Dagbladet 4. august at han ikke automatisk fikk det foreldreansvaret han hadde rett på. Han forteller at han måtte kjempe for å få sine lovfestede rettigheter. Slitsomt ja, men fedre er nok ikke er de eneste i vårt samfunn som har følt maktesløshet i møte med regelverket. Det som bør få fokus nå er unntakstilfellene, der hvor lovverket ikke beskytter barna.

De fleste barn har best av å ha to foreldre som deler på å ta avgjørelser. Men ikke alle. Jeg siterer fra Barneombudets innstilling: «Barneombudet mottar mange henvendelser hvor felles foreldreansvar er en kime til konflikt, eller foreldreansvaret utøves på en måte som kan være i strid med barnets interesser. ... Det er nødvendig med sterkere sikkerhetsventiler ved uenighet knyttet til utøvelse av foreldreansvaret – eller når foreldreansvaret utøves i strid med barnets interesser.» Det finnes tilfeller der det er best at hovedomsorgspersonen har foreldreansvaret alene. I motsatt fall er det lite hensiktsmessig at den som kun har samvær, er den som tar avgjørelsene. Men som Barneombudet skriver: «Idag er terskelen svært høy før man mister foreldreansvaret.»

Nå foreslås det at flytting innenlands skal legges inn under foreldreansvaret. I praksis vil det medføre at far som samværsforelder, kan flytte innenlands og utenlands som han selv vil, mens mor som hovedomsorgsperson, er prisgitt fars aksept av en hvilken som helst flytting. Det kan ikke kalles likestilling. Klart det er en fordel for barnet om det har begge sine foreldre i nærheten, men en slik lovendring legger bare til rette for at mor hindres i å flytte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så har vi barna som opplever omsorgssvikt under samvær. Barneombudet skriver: «Barneombudet er sterkt bekymret for de barna som utsettes for vold, overgrep eller omsorgssvikt under samvær.» Videre står det at mødre ikke tør å stoppe samvær i frykt for å bli fratatt omsorgen. Samtidig vet vi at fedre kan velge bort samvær dersom de ikke har tid eller lyst. Med andre ord er ikke barnets rett til foreldrekontakt viktigst i praksis. Øyensynlig heller ikke barns rett til trygghet. I praksis blir det som betyr mest, fars rett til selv å velge om han skal ha samvær eller ikke.

Nå etterlyser fedre sanksjonmuligheter når de nektes samvær. Men hvorfor etterlyser de ikke sanksjonsmuligheter overfor andre fedre som ikke stiller opp?

Gode fedre kunne bruke engasjementet sitt på saker som dette. Det er synd at mødre ikke forteller sine historier, slik mange fedre gjør det. Kanskje det er fordi den politiske vinden støtter opp under far. Kanskje vi mødrene ikke vil sees på som rødstrømper. Eller kanskje vi ganske enkelt føler oss maktesløse overfor det som også for oss kan oppleves som et byråkrati.

Mitt håp er imidlertid at alle omsorgsfulle foreldre støtter kravet om at barnas rettigheter må komme først. I den store sammenhengen er det kanskje ikke så viktig at vi voksne føler oss rettferdig behandlet. Det viktigste må være at de barna som virkelig trenger det, blir beskyttet av rettssystemet vårt.