Farse for millioner

Selvsagt kan det være en kjempebrøler av Vibeke Løkkeberg å insistere på at hennes egen datter skal ha hovedrollen i hennes nye film. Det gjenstår å se. Men det er ikke poenget. Poenget er at det eventuelt er en feil hun selv får ta støyten for.

Trist - men ikke slagen

Når produksjonsselskapet Northern Lights og Axel Helgeland nå har trukket seg fra prosjektet «St. Hansnatten», er noen millioner kroner i tap på forarbeidene det eneste oppnådde resultat. Det er ille nok. En bransje med behov for tillit blant publikum har ikke råd til tøv. Og slik denne saken til nå er blitt framstilt, med gjensidige beskyldninger og motstridende meldinger om hva som er sagt og ikke sagt, virker det som om partene har sittet og lest «god dag mann, økseskaft» for hverandre.

  • Nå er jo ikke Løkkeberg den som gir seg ved første stormkast. Såpass skal hun ha. «St. Hansnatten» skal lages med andre partnere og med datteren i front, melder hun. Helgeland burde i utgangspunktet ha visst hvem han innlot seg med. Så lenge vi her til lands ikke har klare linjer på at produsentene skal ha full kontroll over et kulturprodukt regissøren til sjuende og sist blir rost eller slaktet for, burde Løkkeberg ha fått utøve sitt skjønn i fred. Uansett hva man måtte mene om henne og skjønnet. En gallerieier gir seg for eksempel ikke til å fjerne vitale deler i et Odd Nerdrum-maleri.
  • På den annen side er ikke Vibeke Løkkeberg noen uproblematisk person. En kikk på merittlisten viser at 931 personer så slaktofferet «Der gudene er døde», 10700 så «Måker» som fikk ti millioner i statsstøtte, mens «Hud» fikk 6,5 millioner og på langt nær tjente dem inn. Derimot var det stadige skriverier i pressen om bruduljer på settet under opptakene. Løkkeberg har tynt familiebåndene med til dels pinefulle konsekvenser for dem som har sett filmene hennes. Sånn sett er det all grunn til å være på vakt for en produsent som vil arbeide med henne. Og har vi noen gang sett henne omtalt som en mild og føyelig person? Knapt. Det meste av Løkkebergs virke har foregått i høylytt offentlighet. De siste dagenes farse burde ha vært unngått. Om Helgeland hadde vært litt mer observant, ville han kanskje i tide ha skjønt at Løkkeberg ikke var regissøren for ham.
  • I siste instans er det norsk filmbransje som her settes i miskreditt. Det virker som om man leker blindebukk og setter i gang millionprosjekter uten å vite hva man vil. Her dreide det seg om 11,5 millioner skattekroner bevilget av Audiovisuelt Produksjonsfond. Skattekroner skal forvaltes med omhu. Vi vil ha god norsk film for dem. Da får alskens filmarbeidere komme til enighet om hvor ansvarslinjene skal gå. Så får vi se om det blir «St. Hansnatten» eller fimbulvinter.