FARSE: To skuespillere, ti roller, åtte parykker og 74 kostymeskift gjør «I gode og galne dager» (originaltittel «Tour de farce») til en svingdørfarse med svært høyt tempo. Timingen er ikke helt uten problemer, men skiftene går stort sett smertefritt, ofte assistert av at dialog finner sted i korridor, skap, på bad eller under seng — der vi ikke kan se den som snakker, men må identifisere ut fra dialekt og stemmebruk. Andre forhalingstaktikker er også velbrukt — noen ganger med det resultat at komikken øker, andre ganger at den tværes ut — men både Christine Hope og Dag Schreiner har kondisjon og bredde til å holde styr på de ti rollefigurene i de to timene farsen varer. Stedet er et hotellrom, møblert med en dobbeltseng og et skap, og med dører til bad, korridor og tilstøtende rom. Her bor ekteparet Åse (Hope) og Arne Lycke (Schreiner). Han har vært så opptatt med å skrive bok om det perfekte ekteskap at han har glemt å pleie sitt eget. Nå er paret på skilsmissens rand, men later som ingenting for å tjene penger på boka. Det hjelper ikke at hennes ekskjæreste statsråden (Schreiner) har fått naborommet, at en skruppelløs tv-journalist (Hope) bor tvers over gangen, at en kameramann (Schreiner) gjemmer seg i skapet, eller at hotellstaben (Hope & Schreiner) knapt er i stand til å utføre de enkleste oppgaver. En statsrådelskerinne (Hope), en statsrådfrue (Schreiner) og en nonne (Hope) gjør ensemblet — og komplikasjonene - komplett. Manus er kyndig oversatt til norsk av Kvammen, og har unngått de største platthetene, selv om «I gode og galne dager» heller ikke kan kalles elegant. Til det er skikkelsene for grunne og problemene for karikerte. Farsens største sjangerproblem er at det er lettere å utvikle innviklede forviklinger enn å avvikle de samme forviklingene. Avsløringen blir sjelden like morsom som forsøkene på tilsløring. «I gode og galne dager» løser problemet gjennom å holde tempoet like hektisk hyperaktivt gjennom hele forestillingen, helt fram til en heller brå avslutning.