Farsfraværet

Farsfraværet er flerdelt. For en del barn er det en realitet at deres egentlige biologiske fedre ikke er til stede i deres liv. Reaksjonene kan være forskjellige, fra tapsopplevelser, savn og sorg på den ene siden, til på den annen side lettelse eller likegyldighet. Fraværet kan være fysisk eller også mentalt. Årsakene varierer over et spekter fra uansvarlig unnfallenhet og feighet, til ufrivillig fravær som følge av brutal og usaklig obstruksjon av kontakt, også kalt samværssabotasje. Den siste varianten er foreløpig ikke anerkjent som reelt eksisterende av myndigheter og fagmiljøer, men er like forbannet en kjensgjerning.

Farsfraværet er reelt for dem det berører, også utvidet familie. Noen mødre sørger for at fraværet utvikler seg og fyllbyrdes med eller uten myndigheters velsignelse. Andre mødre fortviler over barnas savn og ønsker seg med legitime grunner mer deltakende fedre, særlig etter skilsmisse og samlivsbrudd. Blant aktuelle temaer i faglitteraturen til psykologer og sosiologer fins med få unntak også et fravær av fedre. Farsfraværet i faglitteraturen om konsekvensene av skilsmisser og barnefordeling reiser spørsmålet om de etablerte fagmiljøene regner fedre som fullverdige foreldre, og om fagfolk som befatter seg med ulike virkninger av brudd mellom foreldre og barn tilskriver fedre en likeverdig rolle – komplementært til mors udiskutable status.

Først i 1988 kom barns familier inn i offentlig statistikk. «Det vaklende faderskapet? Barns familier etter samlivsbrudd» er den første empiriske undersøkelsen som forteller om barns kontakt med foreldre de ikke bor sammen med, basert på erfaringstall fra 1988 (An-Magritt Jensen, Rapport 1992:9, Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR)). Et av hovedfunnene fra den landsrepresentative undersøkelsen var at ett av fire barn ikke hadde vært sammen med far i måneden forut for undersøkelsen. Den samme tendensen viste seg i en oppfølgerstudie med erfaringstall fra 1996: «Samvær og fravær; foreldres kontakt med barn de ikke bor sammen med» (An-Magritt Jensen og Stein-Erik Clausen), NIBR, Notat 1997:103.

Kartlegging av omfanget av samvær avdekket et mønster, som med forbehold for lave svartall for kategorien alenefedre, likevel forteller om en statistisk sannsynlighet for at når far er bostedsforelderen har samværsmor tre ganger høyere score på utvidet samvær og delaktighet i foreldreansvar enn tilsvarende for samværsfedre. Hvem av kjønnene som statistisk sett er mest inkluderende som forelder skulle dermed være avklart. Like forbannet får vi til stadighet høre at fedre er uansvarlige, umodne, fraværende og lite deltakende i barns liv.

Det kan nesten virke som om man fra kvinne- og systemhold vil opprettholde strukturer og forståelsesformer hvor man på den ene siden tilhørelatende legitimt etterspør ansvarlige fedre, og på den annen side nekter far fullverdig status i barnets liv. I en del tilfeller bruker mødre aktivt falske påstander om vold og overgrep for å legitimere samværsnekt med tilhørende fiendtliggjøring av ufrivillig fraværende fedre. Familievoldbegrepet er ikke mer nyansert enn at det kun omfatter menns vold mot kvinner og barn, basert på familiepolitisk konsensus. Likeså forestillingen om at fedre må motiveres med «kjærlig tvang» for å ta mer del i barnas liv. I dette samfunnsklimaet er farsfraværet omtrent synonymt med sviktende fedre som ikke kan eller vil stille opp for sine barn. Som om de fedre som virkelig evner og vil har reelle mulighetsbetingelser til å følge opp, uavhengig av mødre og myndighetenes evne og vilje til å betrakte fedres status som selvstendige i forhold til barna.

Hvor nyansert er den sparsommelige faglitteraturen om temaet farsfravær? I en relativt fersk studie («Fjerne fedre» i «Skilsmissens mange ansikter» (Karin Moxnes et al, 2001)) tolker barnevernspedagog Tor Erik Dahlhaug noen barns uttrykk for opplevelser med helt eller delvis fraværende fedre. Undersøkelsen omfattet et utvalg på 16 barn i alderen 9 til 18 år. Bare tre barn hadde møtt faren sin i løpet av de siste tre månedene. Hvor representativt dette utvalget er og hvordan barna ble rekruttert lar vi ligge. Dahlhaug tolker barnas opplevelser nærmest utelukkende negativt, med uttrykk som feig, rusmisbrukende og mer opptatt av eventuell ny familie som gjennomgangstemaer. Ansvar og skyld for dårlig eller ingen kontakt legges på far. Barnas egne forhold hos mor nevnes ikke som mulige betingelser for samvær.

Om dette virkelig er barnas oppfatning, eller om det er forsker Dahlhaug som har blandet framstillingsgrepene er uklart, men sikkert er det at så gjennomført negativt «fjerne fedre» beskrives i denne enestående studien i norsk faglitteratur, må det jobbes aktivt for å nyansere bildet, med grunnleggende kildekritiske studier av Dahlhaugs faglitterære referanser. Måten han bruker mer nyanserte framstillinger som Øberg og Øberg (1992): «Pappa se mig! Om förnekade barn och maktlösa fäder», og studien «Surviving the Breakup. How children and parents cope with divorce» av Wallerstein og Kelly (1980) til å underbygge påståtte mønstre i fars oppførsel som grunn til at barn tar avstand fra sine fedre, er selektivt misvisende, og gir grunn til mistanke om en forutinntatthet som kan ha påvirket tolkningen av funnene fra undersøkelsen.

Litteraturreferansene er delvis misvisende og mangler klassikere som David Blankenhorns «Fatherless America; Confronting our most urgent social problem» (1995) og Michael E. Lambs «The Role of the Father in Child Development» (1997). Norsk faglitteratur om fedres rolle og betydning i barns liv er på et faretruende lavt og udifferensiert nivå. Dahlhaug kan vanskelig ha sett for seg muligheten av at det finnes far-barn-forhold som er blitt helt eller delvis forvansket og umuliggjort av andre forhold enn fedres unnfallenhet. Studier av menn og fedres rolle er mangelvare. I «Menns livssammenheng» av Helene Aarseth og Øystein Gullvåg Holter (1993), uttrykker over halvparten av de 23 dybdeintervjuede mennene et mer sammensatt kritisk syn på sine fjerne fedre i tilbakeskuende perspektiv.

Moderne menn av i dag har delvis selv vært barn av tradisjonelt fraværende fedre. Når dagens menn søker å overskride eventuelle negative opplevelser fra egen barndom, henger ikke fagfolkene med. Generasjonserfaringen medfører ønske om tilstedeværelse i egne barns liv. Særlig psykologer bidrar heller til å underbygge strukturelle forhold som opprettholder ekskluderingsmekanismene. Farsfraværet kan derfor være betinget av fagfolks fordommer og motstand mot å vurdere fedre som fullverdige foreldre. Barns sorg og savn som følge av farsfravær er fremdeles ikke-tema.