Farskap og religion

«Ljåens svarte blomst» er Freddy O. Fjellheims åttende bok. Den er kanskje hans beste. Men den er ikke perfekt.

Under lesingen av Fjellheims diktsamling «Ljåens svarte blomst» kom jeg til å tenke på en film hvor personene snakker et språk man må ha teksting for å forstå, og på hva som skjer hvis en tekstlinje ble hengende igjen mens personene snakket videre. Man får ikke med seg hva de snakker om. Den manglende koordinasjonen distraherer. Underteksten er overflødig informasjon straks den er lest, og jo lenger den fortsetter å henge der, jo mer provoserende blir den.

Musikalitet og rytmesans

Man kan tenke seg dette som et bilde på poesi: språket har en fart tilsvarende filmens snakking, mens bildene som diktet språkliggjør, kan ha en annen fart. Utakten dem imellom kan skyldes at bildene framstår så kortvarig at de ikke rekker å bli meningsfulle før språket renner videre. En leser kan riktignok bestemme lesetempoet selv, lese om igjen, men iblant framstår bildene som for fragmentariske til at meningspotensialet tas helt ut. Bildene snapper etter språk. Da kan vi si at musikaliteten ikke er forløst.

Noe slikt skjer i Freddy O. Fjellheims nye dikt. Det er likevel en sterk samling. Bildene er stort sett fandenivoldsk gode og overraskende. Derfor blir jeg skuffet over å registrere at de ikke alltid blir tatt godt nok vare på. Det er iblant skurr i rytmen mellom bildene som avveksler hverandre, i måten bildene utbygges på. Syntaksen er stakkato og stram, litt rigid. God poesi får gjøre som den vil med syntaksen, det er så, men i poesi av riktig lekker kvalitet uttrykker syntaksen også et ansvar for at diktenes innsikter og bilder får den plassen de trenger for å bli gode og innsiktsfulle. Å forløse potensialet har med koordinasjon å gjøre. Kunsten er å forene indre ro og hyperaktiv smidighet. For på samme måte som et dikt kan handle om farskap, slik Fjellheims dikt gjør, kan man si at diktets innhold «handler» om rytmen i framstillingen.

Å lese livet

Denne ene innvendingen til side: Fjellheim har en billedskapende evne som både er original og får fram det tematiske på en mangfoldig måte. Han turnerer store problemstillinger som om de skulle vært blåbær og markjordbær trædd på strå: ikke lettvint, men med letthet. Det gjennomgående temaet er forholdet mellom far og voksen sønn, samt «barnet» og fosteret, livet, men som det vakkert heter: i en bevegelse som er «lengre enn livet».

Jeget i diktene er en sønn, og han har et barn. Bevegelsen i de problematiske bindingene mellom dem vender opp ned på de poetiske bildene. «Far og jeg holder oss til elva./ Vi kjenner ikke veien sammen,» heter det et sted. I et annet dikt: «Grav grøfta./ Veien er ikke for to.» Elva representerer noe de kan enes om, resten er ensomhet og konflikt, to stabeiser i tottene på hverandre. Fjellheim tematiserer videre det kollektive og utstøtelsen. Faren blir avvist av sønnen, forvisningen går i arv. Avvisningen får religiøse overtoner:

Kjøp boka

«Dere spytter etter hellige./ Vi er alminnelige.// Dere knuger det enestående./ Vi er mange.// Dere beplanter klagemuren./ Vi er mennesker alene.»

Livet er en kamp, sier boka, tonen er uforsonlig og insisterende: «Den som tilgir sin far, mister seg selv.» Språket er konstaterende og uttrykker sterke følelser, ingen smålåtenhet her. Kjøp boka: diktene vokser for hver lesing.